Livet mitt – kapittel 5

Da er det tid for turen over Atlanterhavet, og mot Sør-Amerika

Har du kommet inn i «Livet mitt» først nå, kan du lese de første kapitlene her Kapittel 1    Kapittel 2    Kapittel 3   Kapittel 4               

En vårdag i 1973 satte vi kurs mot Ålesund. På den tiden var det mye rimeligere å ta båt enn fly, så det var noen uker ombord på båt vi nå kunne se fram i mot. Så hele april mnd skulle vi være ombord på denne båten.

Beklager dårlig kvalitet på bildene, men de er tatt fra 8 mm film, og der er kvaliteten så ymse 😉

Her sees Ålesund fra båten

 

Estrella, båten som skulle ta oss over Atlanteren

 

 

På tide å gå ombord, og vinke farvel til Norge

 

Om mamma gledet seg veldig til det, ja, det tror jeg kanskje ikke. Hun var nå gravid med nr 5, og med 4 barn å ta vare på, så var det nok ganske mye spenning vil jeg tro. Uansett så var det ingen vei tilbake nå.

Vi skulle være med Estrella. Dette var et skip som i tillegg til mannskapet, hadde plass til 12 passasjerer. Vi var da en familie på 6 personer, så vi var altså halvparten av passasjerene. Dette var kun voksne, så vi barna fikk mye oppmerksomhet ombord. Både fra mannskap, og passasjerer.

Mannskapet lagde provisorisk basseng til oss ungene. De hadde en stor trekasse som de la presenning i, og fylte opp med vann. Der kunne vi kose oss, og bade på varme dager. Og jo nærmere vi kom Ekvator, og sørlige trakter, desto varmere ble det.

De hang også opp en huske til oss. 🙂 Jeg var så heldig at jeg fikk egen lugar, og det var perfekt for meg. Som jeg tidligere har skrevet, så er, og var jeg en person som likte å leke for meg selv. Og ikke minst bare det å se ut av koøyet, ned på sjøen og nyte utsikten. Tror det er turene over Atlanteren som har gjort meg så glad i sjøen. 🙂 Jeg lagde også møbler av servietter til pappdukkene mine, og det lekte jeg mye med. Også diktet og sang jeg for meg selv. På de 4 ukene vi var ombord på Estrella, kjedet jeg meg ikke et sekund.

Det skal sies at jeg var en del sjøsyk de første dagene. For ei som ble bilsyk så fort hun satt i en bil, så er det ikke så rart at jeg også ble sjøsyk. Dessuten er jeg datteren til faren min, og han var sjøsyk stort sett hele tiden den gang han var sjømann i sin ungdom.

Heldigvis var dette noe som gikk over etter få dager, og resten av turen merket jeg ikke noe til dette. Vi var også veldig heldige som hadde 4 uker med bare fint vær. Det regnet, men var nesten ikke vind. Bare dette er jo utrolig når man er i båt, og det var 11 dager uten å ha land i sikte på turen over Atlanterhavet.

 

 

Her kan man se en av oljeplattformene 

Dessuten feiret jeg 11 årsdagen min ombord, og det var ekstra stas. Ikke alle som kan skryte av å feire bursdagen på et stor båt.  Det vil ihvertfall si at jeg aldri glemte den bursdagen, og hvor jeg var når jeg fylte 11. 🙂

En ettermiddag ble plutselig min lillebror, som da var 4 år borte. Du kan selv tenke deg hvordan mamma tok dette. Var ikke akkurat ofte hun slapp de minste av syne, men akkurat da skulle vi eldste passe på han, også var han plutselig vekk. Det første mamma gjorde var selvfølgelig å se over ripa, om han hadde falt overbord. Og vi lette, og spurte alle ombord. Til slutt fant vi han inne hos et ektepar som var med. Der satt han og koste seg og fikk kjeks m.m. Så han led ingen nød han nei. 🙂 Og mamma var utrolig letta. Tror ikke hun slapp ham så ofte av syne etterpå.

 

 

Vi hadde vært ombord i flere uker, og nærmet oss Brasil og Santos, der båten hadde ankomst. Så skjedde det at mamma fikk sterke véer, hun var langt på vei, og termin var i slutten av mai. Kapteinen ombord forberedte seg på at han kanskje måtte ta i mot en baby, og han var ganske så bekymra. Heldigvis gikk véene over, og det ble ingen fødsel da. Så når vi da gikk av båten i Santos, Brasil, så kom det et lettelsens sukk fra kapteinen. Er vel sjelden han har vært så glad for å komme til havn tenker jeg. 😉

Fra Santos til Paraguay måtte vi ta buss i mange timer, og vi måtte vente noen dager på dette. Dermed fikk vi fine dager i Copacabana, i   Rio de Janeiro      og vi fikk oppleve herlige sandstrender, bading i store bølger, og hotellopphold utenom det vanlige. 🙂 Vi fikk også oppleve mørke skyer og regn, noe som igjen førte til store bølger. Magisk å se på for oss som aldri hadde vært utenlands før. Nei, nå lyver jeg,  vi har jo vært i Danmark og Sverige. 😉

For første gang smakte jeg helt fersk ananas, og det på en sandstrand i et fremmed land. Jeg er veldig glad jeg var så gammel at jeg husker alt dette. 🙂

 

 

 

Her var det bare å løfte på skjørtene for å ikke bli våte 🙂

 

 

Mamma hadde det ikke så godt, høygravid som hun var. Vi som har vært gravide, vet jo at varme ikke er det beste i en slik tilstand. Men jeg kan ikke huske at jeg hørte henne klage så mye. Hun hadde et stort pågangsmot, og så bare fram til å endelig komme til indianerene som hun hadde tenkt så mye på. Så da kunne hun tåle alt.

 

Her passerer vi Sukkertoppen  og Kristusstatuen

 

 

 

 

Så var det tid for busstur. Den tok veldig mange timer, og mamma slet virkelig på den turen. Føtter og bein hovnet opp så hun nesten ikke klarte å gå på dem. Varmt var det på bussen, og jeg tror ikke det var aircondition den gangen.

Dere kan jo tenke dere hvor glad hun var når vi endelig kom fram til  Paraguay             Den første tiden skulle vi bo i et hus i et lite sted som het Ypacaraì   hvor noen misjonærer hadde startet barnehjem for barn som var forlatt av foreldrene sine, eller av andre grunner.

De hadde et lite hus hvor det for øyeblikket ikke bodde noen, og vi var så heldige å få bo der til mamma og pappa hadde fått områdd seg litt. Det var ikke så enkelt å klare seg helt alene til å begynne med, språket var en barriere, og det var ikke mange som snakket engelsk den gangen. Dessuten så var ikke mamma, og pappa så gode på det heller. De hadde startet med litt spanskstudier før de dro, men blir noe annet å snakke det. Dessuten er det ikke spansk slik det snakkes feks i Barcelona eller Spania, det som snakkes i Paraguay heter.  Castellano      Det blir litt annet tonefall, og enkelte andre ord som brukes.

 

 

Det var godt å komme til Yapacaraì og treffe norske misjonærer. De hadde barn på vår alder, så vi kom til å gå på skole sammen noen år. Vi ble fort kjent, for jeg var en jente som var rask til å bli kjent med folk da jeg var lita. Stor sett gikk jeg bort og sa; «Hei, jeg heter Heidi, hva heter du?»  Men det var bare da jeg var lita. Det ble litt annet når jeg kom i ungdomsåra. 😉

3 uker etter at vi kom til Paraguay kom lillesøster til verden. Så nå var jeg storesøster til 3, og lillesøster til ei. 😉  Mamma fikk sterke véer en dag pappa og misjonæren på stedet hadde reist bort. Vi ungene sprang derfor og sa ifra til misjonærdama, og hun var ei tøff dame, så hun ordnet opp. Det var bare å bestille drosje. For hun måtte til hovedstaden Asuncìon for å føde.

Om du har prøvd drosjetur i utlandet, så kan det hende du vet litt hva jeg snakker om. Og dette var i 1973. 😉 Drosja var ei skranglete «kjerre» som så vidt hang sammen. Og turen gikk fort i svingene. Han ønsket nok ikke en fødsel i bilen sin heller. Uansett så kjører de jo fort. Og døra satt ikke så godt fast, så den måtte mamma sitte og holde..

Med to ganske så stressa, og utenlandske damer i baksetet, så vil jeg tro dette var en tur den sjåføren aldri glemte. Mamma med smerter, og hun som var med henne ganske så bestemt. 🙂  De kom nå fram hele og uten at fødselen startet, så det var full fart inn på fødestua. Hun som var med mamma, hadde vært med på fødsler før, og født selv, så hun visst hvordan det var.  Det hun derimot ikke visste var at mamma som hadde født 4 barn før, var en rask fødende. Så at det ikke ble noe før de kom dit, det er vel egentlig et under.

Mamma sa at hun måtte over i fødesenga med en gang, men neida, de hadde god tid. Er jo slik i Paraguay, at de ikke stresser med noe, mañana, mañana er standarduttrykket deres. Så når de endelig forsto at her var virkelig fødselen i gang, så var det så vidt søstra mi ikke ble født i lufta når de løftet mamma over på fødesenga. Det gikk bra! 🙂

Vi 4 som ventet hjemme var veldig spente på å høre hvordan det gikk. Og vi fikk jo ikke vite noe før Jorunn kom tilbake. Mamma ble noen dager på sykehuset, og når hun endelig kom hjem med lillesøstra vår, så kan jeg fortelle deg at hun fikk all vår oppmerksomhet. Med søstre på 11 og 13 år, så sier det seg selv at mamma fikk en del hjelp. Vi lærte tidlig å skifte bleier, og gi grøt. Det gjorde vi jo allerede med lillebror som kom noen år før henne.

 

 

Så om det er tøft med mange barn, så fikk jo mamma og pappa en del hjelp av oss også. 🙂

Det var en pangstart på vår tid i Paraguay, men det var liksom slik det skulle være. For oss så var det ikke noe rart i dette. Ettersom vi var på et område med barnehjemsbarn, fikk vi jo mange lekekamerater. Og det vi ikke fikk sagt pga språket, det brukte vi tegn etc. Men nå snakket jo misjonærbarna som hadde bodd der i flere år, spansk, så de oversatte og forklarte. Og vi lærte språket ganske raskt vi barna. Var nok ikke så enkelt for mamma og pappa, men de gikk på språkkurs etterhvert.

Og mamma snakker litt sånn norsk/spansk. Det gjør hun enda, men de forsto henne som oftest, selv om det ble mye rart også. Det skal jeg fortelle om senere.

Nå har du fått en liten smakebit av tiden vår i Paraguay. Og dette var bare første mnd. Så skal jeg fortelle om alt, så blir det mange kapitler, men vi får se. Jeg må nok velge ut noe. 🙂

 

 

Fortsettelse følger…

 

 

#paraguay #ypacarai #blogg #hverdagen #misjonærer #barnehjem #båt #buss #riodejaneiro #santos #brasil #copacabana #fødsel #barn #huske #basseng #atlanterhavet #estrella #ålesund #kaptein #lillesøster #storesøster #lillebror