Livet mitt – Kapittel 6

Da fortsetter jeg der jeg slapp sist. Er jo litt mer å fortelle enn bare om den første måneden i et fremmed land. 🙂

Og om du kom inn på kapittel 6, så kan du lese de andre kapitlene her:    Kapittel 1     Kapittel 2     Kapittel 3      Kapittel 4    Kapittel 5                         

Nå går det fint å lese kapitlene hver for seg også, men da får du ikke hele historien om livet mitt. 😉

 

Etter ca et par mnd i  Ypacaraí   hadde vi funnet et hus i hovedstaden  Asuncíon    som vi kunne leie. Det lå i ei gate som heter Calle Herrera,  og som passet perfekt til en stor familie som oss.

Her er broren min i gata utenfor der vi bodde

 

Det hadde stor hage, med sitron og appelsintrær, og muligheter for mamma til å ha blomster m.m.  Hun var veldig glad i å stelle i hagen, og uansett hvor hun har bodd, så har hun hatt et eller flere blomsterbed. Og det er utrolig spesielt, og godt å kunne plukke appelsiner rett fra trærne for å presse appelsinsaft e.l.

Huset vår i Calle Herrera

Smaken av frukt rett fra trærne, er ganske så annerledes enn frukt man kjøper i butikken her i Norge. Kan kjenne smaken bare jeg tenker på den. 🙂 Ikke minst var det veldig fin lekeplass for oss ungene, og når det var varmt kunne de minste bade i tønnene vi hadde brukt for å frakte ting over havet. Vi fikk oss hund, som også hadde det helt topp i denne bakgården.

Pappa med hunden Rapp i hagen under frukttrærne

Det var nok av gjøremål, for den tiden hadde vi ikke vaskemaskin, så alt av klær måtte vaskes for hånd. Vi eldste barna lærte fort hvordan dette skulle gjøres. Sier seg jo selv at vi måtte hjelpe til med dette. Blir en del klesvask med en familie på 7, en liten baby som bruker tøybleier osv. Og det var greit å stå ute i varmen og holde på med vann 🙂

Men etter kort tid fikk vi hushjelp. Noe som er veldig vanlig i Paraguay. Mye fordi de også trenger en måte å tjene penger på, de som ikke har utdannelse etc. Og å være hushjelp for norske var nok ganske attraktivt. Simona som hun het, ble som en del av familien, og vi ungene ble veldig glad i henne. Ikke minst lagde hun veldig god mat, og mamma lærte da også å lage mat fra Paraguay. 🙂

Dette var veldig god hjelp for mamma som hadde baby, og en 4 åring i tillegg til oss litt eldre. Vi eldste begynte jo snart på skolen for ettersom det var nok misjonærbarn til å ha norsk skole, ble dette også startet da vi kom til Paraguay. Denne skolen lå i en landsbygd som het Atyrá, og det var så langt fra Asuncíon at vi måtte bo på internat der.

En norsk familie hadde tatt jobben som internatforeldre, og lærer, og på denne skolen delte min eldste søster og jeg rom den første tiden. Etterhvert delte jeg rom med min klassevenninne. Da skolen startet var vi 2 i 4.klasse, 2 i 7. klasse, 1 i første klasse, og 1 i 3, og 2. klasse

Som du da kan forstå, så satt vi alle i samme klasserom.  Dette var veldig annerledes enn det vi var vant til i Norge, og uvant. Men vi fikk jo god oppfølging for læreren måtte jo komme til hver pult for å undervise, og ikke hvert klasserom :).

Her er alle elevene i 17.mai toget i hagen på skolen

Vi var veldig heldig med internatforeldre, og lærere. De gjorde en utrolig flott jobb, og de behandlet oss som en av deres familie. Internatforeldrene hadde barn selv, og vi som etterhvert ikke fikk reist hjem i helgene, fikk være sammen med dem, og bli med dem på turer o.l. i helgene.

Så lenge vi bodde i Asuncíon, kom vi hjem i helgene, og det var godt. Jeg var veldig hjemmekjær, så for meg var det nok å være borte hele uka. Foreldrene mine prioriterte nå å lære seg spansk/castellano, og være med på møter, misjonærsamlinger m.m.

Jeg må bare fortelle litt om min mors spansk den første tiden.:) Hun skulle jo snakke med hushjelpa, forklare henne ting som skulle gjøres. En dag hun skulle vise henne hvordan hun skulle henge opp skjorta til pappa, sa hun:

«Tienes què poner la cabéza de Canuto así!»  Hvorpå Simona lo så hun nesten ikke klarte å stoppe. Mamma forsto jo ikke hva hun lo av, men hun fikk da forklart etterhvert at cabéza betyr hode og ikke skjorte.  Skjorte heter: camisa

Som du ser, så er det jo ikke så stor forskjell når man ikke kan språket, og jeg vil vel tro at mamma aldri glemte hva det het igjen. Tenk deg selv hva du ville tenkt om noen sto og forklarte deg hvordan du skulle henge opp hodet til mannen. 😉 Nå hadde jo heldigvis mamma skjorta i hendene, så det var jo ikke så vanskelig å forstå at hun sa feil, men allikevel blir det litt rart. 🙂

Det finnes mange slike artige historier, og det er ikke bare mamma som sa slike ting.  Jeg hørte at det var en av misjonærene som gikk i en butikk og sa at han ville ha hjelp til å finne tøfler. For det var så kaldt i helvete…

Nå er det vel ingen som tror det er så kaldt der?  Ikke så rart dette heller. Når man egentlig skal si vinter, som er invierno – da kan det fort bli helvete, som er infíerno. En bokstav forskjell er fort gjort å ta feil av. 😉

Vel, det får være nok av språkfeil for i dag. 🙂

 

Vi fortsetter på neste etappe av Paraguayhistorien vår. Etter en tid i Calle (les calje) Herrera, var det tid for neste punkt på mine foreldres misjonsopphold. Det var jo indianerne de skulle til, og derfor var det tid for å flytte igjen.

De misjonærene som nå hadde vært hos indianerne i  Paso Cadena     for en periode, skulle etterhvert en tur hjem til Norge, og trengte avløsning. Og først var det greit å sette mamma og pappa inn i alt de trengte å vite. I de forskjellige lenkene  HER , kan du lese mer om Paso Cadena.  Foreldrene min var der i tidsrommet mellom 1974-1976. Skulle du ønske å lese mer om mine foreldre og deres liv kan du lese mer   HER   og HER          

Pappa  med Misjonstajonen i bakgrunnen   

     

Når de flyttet til Paso Cadena kom en vanskelig tid for oss barna. Ihvertfall følte jeg at det til tider var vanskelig å bo så langt fra mine foreldre. Nå måtte vi være på skolen i flere uker, kanskje mnd uten å se foreldrene våre, og det var ikke så lett for ei som hele tiden lengtet hjem. Og hjem var jo der mamma og pappa var. Når de var nede hos oss på besøk og skulle reise igjen,hendte det nok at jeg gråt en del mismodige tårer, og det var nok ikke lett for foreldrene mine å reise fra oss heller. Men det var nå slik det var. Vi måtte gå på skole, og der de skulle være, hos indianerne, det var 30 mil unna.

Og 30 mil der, er ikke alltid som 30 mil her i Norge. 10 mil var på veldig dårlige veier, og kunne ta lenger tid enn de andre 20.

Mamma kunne fortelle om første gangen de dro dit på besøk, kun de yngste søskna mine var med da. Det var dårlige veier, og utpå kvelden kom til til et stor tre som lå over veien. Mamma hadde jo minste søstra mi som var baby, som måtte skiftes på, og hun gråt og lurte på hva de hadde begitt seg ut på. Å stoppe slikt langt inni jungelen, med alle slags ville dyr som kunne dukke opp, og i mørket, det er jo ikke noe man ser så lyst på.

Men heldigvis gikk det ikke lang tid før noen med machéte kunne hogge fri treet, og de kunne kjøre videre. Og når mamma først kom fram til misjonsstasjonen, og inn til misjonærene som var der, så var alt bra for henne. Etter kort tid følte hun seg veldig hjemme der, og har alltid lengtet tilbake siden.

De flyttet inn i et hus som tidligere misjonærer hadde bygd, og det var et koselig hus. Det som kanskje ikke var så lurt, var at det var bygd i tre, slik man gjør her i Norge. Det andre huset, skolen og sykestua var bygd i mur, noe som var mye lurere.

 

Her ser dere huset der vi bodde i bakgrunnen 

 

Hvorfor det var lurere? Jo, det skal jeg fortelle deg, det var ikke så enkelt for rotter og slanger å komme seg inn i murhus som i trehus. Og vi fikk merke det etterhvert. Det var veldig mye rotter som holdt til under huset vi bodde i, og vi måtte legge ut rottegift, som da tok livet av rottene, men det som ikke var så koselig da, var at det ble ikke så god lukt da 😉 Rart hvor mye mamma holdt ut, og stortrivdes likevel. 🙂

Pappa ble en allsidig mann disse årene. Når de andre misjonærene dro, og det ikke var sykepleier på stedet, måtte pappa lære seg både å sette sprøyter, sy sår og andre ting. Han var også lærer, og pastor. Mamma hjalp også mye til med dette, og ettersom det var barnehjem der også, så hadde de ekstra barn i kosten. Det var ikke mange akkurat denne tiden, men 3 ekstra munner å mette merkes jo også.

Det var også en liten butikk, så der hadde de mel, sukker, og slike basisvarer som ikke var så enkelt å få tak i langt der inne i jungelen.

Pappa ble veldig god til hest, for det var så mye enklere å bruke det når veiene ikke var så fremkommelige for bilen. Regnet det mye, så var det ikke bare enkelt å komme fram. Eldste søstra mi, som også bodde der et år etter hun var ferdig på skolen, ble også god til å ri, melke kuer, drive litt gårdsarbeid. Der var vi litt forskjellige. Selv var jeg redd for kuer og hester, for ikke å nevne høns som skulle fanges inn for kvelden. Prøvde å være med på det en gang jeg, men de dumme hønene vrei seg ut av henda på meg, og jeg nekte å være med på det mer.

 

 

 

Pappa på vei til møte i kolonien. Her til hest, med gitaren på ryggen.

 

Nå skal det sies at jeg prøvde å ri også, men når jeg ble redd så satte jeg føttene i sida på hesten, og det var jo ikke akkurat med på å bremse farta, den økte den skjønner du 😉 Og det var det…ikke mer riding på meg. Var nok ei skikkelig pysete jente jeg, men søstra mi tok igjen for det. 🙂

Før jeg gir meg for i dag skal jeg fortelle om første gang jeg var i Paso Cadena. Vi ble hentet på skolen av pappa, og etter mange timer kom vi fram. Da var det kvelden og mørkt. Og mørket der er så gjennomtrengende mørkt, man ser ikke hvor man setter foten foran seg, og jeg følte det veldig skummelt. Men vi kom da fram og inn til huset til slutt, og når vi kom inn, så strømmet varmt lys fra parafinlamper, og mamma hadde gjort det hjemmekoselig der også. Da var det greit, og når dagslyset kom dagen etterpå, så kunne vi se hvor fint det var der.

Mamma var veldig flink til å gjøre hjemmet koselig, og til og med når vi var langt inni jungelen, så klarte hun det. Derfor kan jeg si at hjem, det er der jeg kan gå inn og vite at her, her er bare vårt hjem! Du kan lese litt om det  HER , og det som gjorde at jeg nå begynte å skrive historien om livet mitt.

Søndagen etter at vi kom hjem på ferie, skulle vi feire at vi var hjemme. Mamma hadde bakt bløtkake, og vi satte oss ut på verandaen for å kose oss med dette. De andre misjonærene var sammen med oss, og det var veldig koselig, og godt å være hjemme hos mamma og pappa.

Mens vi satt der og spiste, så vi plutselig en mann som falt utenfor der han bodde, et stykke fra oss. De kjente denne mannen, Nicasio, og tenkte at han falt. Men så hørte vi skuddet etterpå, og så kom det flere indianerkvinner springene, og gråtende. Nå skal det sies at når slikt skjer der, så er det en ganske så skremmende gråt, det er mer ul og hyl. For meg som 11 åring, så var dette en skremmende opplevelse. Kaffekosen ble brått avbrutt, og de voksne sprang avgårde for å hjelpe til. Vi barna måtte være igjen og ta oss av de minste.

 

Her er huset til Nicasio

Det viste seg at han som ble skutt hadde jaget grisene over til naboen, og dette likte naboen dårliig, så da skjøt han likegodt. Det hadde visst vært en nabokrangel en tid, og noe som da endte i skyting. Nicasío døde ikke, men måtte inn på sykestua der pappa sydde ham igjen. De våket og pleiet ham noen dager, til de fikk helikopter som tok ham med til hovedstaden for mer pleie. Han overlevde, og tar jeg ikke helt feil, så lever han enda.

Dette satte en slik støkk i meg, at jeg aldri følte meg trygg på dette stedet igjen. Ikke engang da jeg kom tilbake på besøk i 1998 følte jeg meg trygg der. Mamma og pappa taklet dette bra heldigvis, og de trivdes godt allikevel. De var der for å hjelpe, og da fikk de jo gjort det på mange vis.

En annen gang vi var hjemme på ferie, så regnet det voldsomt. Og regnet der ute gjør jo veiene til bare gjørme og vanskelig å kjøre på. Om du synes det er vanskelig på vinterføre her i Norge, så kan jeg fortelle deg at det var ikke noe enklere å kjøre på leirete, og sporete gjørme.

Vi ungene måtte på skolen, og uansett hvor mye det hadde regnet så måtte vi kjøre avgårde. Jeg gruet meg så voldsomt, og nektet å bli med. Visste jo hvordan det kom til å bli etter andre turer. Til slutt måtte de gi meg noe beroligende, for i det hele tatt å få meg med. Jeg var ikke vanligvis av de som protesterte høyest, men dette sto for meg som et forferdelig mareritt.

Vel, til slutt så fikk de meg med, og på denne turen var vi i grøfta 11 ganger, og bygde 2 bruer for å komme over. Regnet hadde skyllet bort plankene. Pappa lærte seg virkelig å balansere hjulene på disse broene. Vi kom fram til slutt, og jeg var bare så glad for å slippe ut av bilen, og være ferdig med denne turen.

Her er et ganske greit parti, som dere ser så går det fint å kjøre forbi på siden

 

 

Her var det litt værre, så her ble vi stående fast

 

 

 

Her måtte det bygges bro

Pappa ble en kløpper til å balansere på disse broene. Ofte måtte vi gå ut av bilen, slik at bare sjåføren satt inni.

Dette var bare en av mange slike turer, og det ble vel en vane til slutt.

Må si jeg beundrer foreldrene mine, og de andre misjonærene som har gjort utrolig mye for indianerne der. Det har blitt gjort mye godt, og nå er det jo andre tider, de har strøm og mye mer comfort nå i 2018. Og klarer seg for det meste selv. Var jo det som var målet også, at de skulle klare ting selv, både når det gjelder skole og annet. På møtene så forkynte de om Jesus, og mamma og pappa sang ofte sammen.   HER  kan du høre en liten sangstrofe fra dem. 🙂

Jeg sang også en del på møtene, og jeg husker en gang jeg skulle synge. Det var fryktelig mange insekter, biller etc i lyset over stedet jeg skulle stå og synge, og jeg regnet med at det ble litt ekstra insektmat på meg. 😉 Det hendte jo det, men stort sett så gikk det bra. 🙂

Skulle du ønske å lese mer om mine foreldres misjonsreise, så kan du lese mer  HER . De har opplevd mye, og det er både på godt og vondt, men det har formet dem til de menneskene de er, og jeg er veldig stolt av dem! ❤

Det tok litt tid å få ferdig dette innlegget. Har blitt mange bilder som må redigeres, og det tar tid. Kan ikke sitte her hele dagen heller, har liksom litt annet å holde på med. Dessuten så er det ingen som betaler meg for dette, så da trenger jeg ikke stresse 😉

Som du forstår har jeg utrolig mange minner, og det er fortsatt mange igjen 😉

 

 

 

#paraguay #asuncion #spansk #castellano #pasocadena #indianere #gjørme #bilkjøring #blogg #hverdag #hverdagen #internatskole #skole #barn #mareritt

 

 

14 kommentarer om “Livet mitt – Kapittel 6

    1. fruensvilje.blogg .no: Ja, man kan nok si at jeg har opplevd mye, så jeg kunne nok skrevet en bok. 😉 Og det har nok vært veldig annerledes enn for mange andre barn 🙂

      Liker

  1. Kunne vært laget film om livet ditt/deres :)) På hest med gitar på ryggen minner om en cowboyserie vi ser på om kveldene nå,:)).. folk som blir skutt på og veier ødelagt av vann..dramatisk men fint når det går bra med folka :)) Jeg har bare bodd et år vekk fra Mjøndalen jeg.. da jeg gikk på folkehøyskole på Gjøvik.. :))

    Liker

    1. annebe: Ja, man kunne godt lagd film av livet vårt. Hadde nok vært noen som hadde likt den 😉
      Og om jeg tok med alle mine innerste tanker og følelser gjennom livet, så hadde det vært en fengslende roman/bok 😉

      Liker

    1. Etdiktomdagen: Ja, mye spennende, og et rikt liv.
      Alt, både positivt og negativt er jo med på å forme en.
      Spesielt var det, og er det å være misjonærbarn, og dessverre er det mange som sliter etter å ha måtte bo borte fra foreldrene sine og annet.

      Liker

  2. Tenk hvordan de voksne stod på før i tiden…Herlighet for et liv! Men det var jo sånn det var…På godt å vondt…tenk å være borte fra foreldrene for å gå på skole såååå tidlig…Men man lærte jo mye av det, og ble kanskje litt for fort voksen…Så koselig å få del i minnene dine! Ha en god ny dag!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..