Livet mitt – Kapittel 7

Ja, jeg fortsetter å fortelle om livet mitt jeg. Har kommet så godt i gang, og fortsatt er jeg jo bare i 12 års alderen. 😉 Du kan jo tenke det hvor mange kapitler jeg kan få til ettersom jeg nå er i 50 åra 😀

Neida, du skal slippe å lese om alt som har skjedd i livet mitt, men jeg skjønner ihvertfall selv når jeg skriver, at livet mitt har ikke vært kjedelig og ensformig.;)

Har helt kommet ut av tellinga på hvor mange steder jeg har bodd som kan kalles mitt hjem  🙂

Men, i min historie om livet mitt nå, så bor mine foreldre og søsken i Paso Cadena i Paraguay, og vi som er i skolealder bor i Atýra på internatskole, og kommer hjem i feriene. Det vil si hvis ikke mine foreldre kommer til hovedstaden. De må dit for å hente post m.m. så det blir noen turer i løpet av året. De har en rimelig leilighet der som de bor i når de er i hovedstaden.

Og jeg skal si det er koselig å få post og brev fra familie og venner i Norge. Ikke minst når mormor sendte eske med pakker til jul og bursdag, og vi da kunne finne brunost, melkesjokolade m.m.  Oioi…det var jul, påske og bursdag på en gang! 🙂

 

Og melkesjokoladen så slik ut den gangen 🙂   (fortsatt ikke hverken reklame, eller sponsa)

Å sende pakker og brev tok lang tid, og det hendte ofte at innholdet hadde minsket på posten. Det var ikke bare ærlige sjeler der, så det ble mye som forsvant. Mamma var ikke nådig om dette skjedde, hun troppet opp og sa klart ifra hva hun mente om sånt. Hun er veldig snill mamma’n min, men hun kan være veeldig bestemt og streng ja! 😉

Ikke minst husker jeg en gang hun og jeg skulle med buss. Da hadde vi med vogna med lillesøstra mi også, og de hadde ikke akkurat tid til å vente på at vi skulle komme oss ombord og finne plass. Nei, det var tut og kjør! Så det var så vidt ikke vogna ble igjen, og vi slet med å få den ombord i fart. Da skal jeg si deg at mamma kom seg fram til sjåføren, og jeg tror han ble dratt litt i håret. Har du hørt for en mor jeg har 🙂  Hun ble så skremt at hun ble sint for å si det sånn.

Nå skal det sies at bussturer i Paraguay er en historie for seg selv. Det er som regel veldig fullt, så fullt at man ikke trenger å holde seg fast for man står som sild i tønne. Og det hendte også at vi måtte holde oss fast utenfor døra. Det ble jo aldri sagt at bussen var for full. Nei, da tok de plass på taket.  😉 Høner m.m. hadde enkelte også med seg, så det var liv i leiren innimellom. Og humpete og skumpete veier, nesten som melkeruta til Prøysen, så man kunne trengt nyrebelte. 😀

 

Men tilbake til Paso Cadena. Det er fortsatt ting som skjer der, og livet går sin gang. Om du går inn på de forskjellige lenkene så får du enda mer historie fra misjonærer i Paraguay.

Som jeg tidligere har skrevet i et av disse kapitlene  Kapittel 1  Kapittel 2  Kapittel 3  Kapittel 4   Kapittel 5   Kapittel 6    så var mamma ikke så glad i slanger og krypdyr. Tenk dere da hvordan det var å dra inn i jungelen!

Der var det edderkopper, små, og store…de kunne være store som handa til pappa. Og de var veldig giftige. For ikke å glemme slanger. Eldste søstera mi var tøff, hun gikk barbeint rundt omkring. Hun vasket hesten i elva, og der hadde vi fått beskjed om å være forsiktig for det kunne være krokodiller der.

 

Akkurat slik så edderkoppene ut, de store

 

Tror dere at jeg var uti den elva der? Niks, aldri i verden!. Men søstera mi, joda, hun var ikke redd. Nå har hun i ettertid fortalt at hun ikke var så høy i hatten hele tida, men hun skulle være tøff 😉 Sannheten kommer for en dag. 😀

 

På film har pappa filmet en slanga som lå og kveilet seg i hagen vår. Han tok livet av den etter å ha filmet den, og da var mamma tøff. Hun tok en lang kjepp og holdt den opp så pappa fikk filmet den. Men så løftet hun den litt for høyt, og den gled nedover….da slapp mamma kjeppen, og sprang avgårde med rare bevegelser med armene….hehe…ikke noe koselig selv om den var død nei.

 

 

 

 

Vi hadde også apekatt en stund, vi kalte ham Bonito. Det var noen som skjøt mora, og tok den med til oss. Ettersom den trengte litt hjelp da, så fostret vi den opp. Den var søt, men rampete. 😉

Vi ungene syntes det var morsomt å ha en apekatt, men er ikke noe vi ville valgt. De bør få leve fritt i jungelen.  Han hang etter halen på armen min, og hadde lyst til å bite. 😉 Men han var veldig snill. 

Her ser du Bonito

 

 

 

Å feire jul i Paraguay er en annerledes opplevelse. Vi satt ute i hagen og fikk pakker, julenissen kom. Joda, det var nisse der også, en rar en med regnbukse og ikke sånn nissedress. Men nisse var det 🙂 Det er jo den varmeste tiden på året der, så plast juletreet tok vi med ned til bassenget, og koste oss der en stund også. Ja, vi hadde et lite basseng, og jeg skal si at det var kjærkomment. Det hadde iskaldt vann, for det kom rennende hele tiden fra dypt i bakken, og det var vel redningen mange ganger når gradestokken var mellom 30 og 40 varmegrader. Herlighet, takke meg til de 15 minusgradene som er her på Flatåsen i dag. 😉

 

 

Til tross for at det var varmt, at mamma hadde en skokk med unger, og mer enn nok å holde fingrene i, så var det visst plass til litt kos. Ihvertfall kom hun en dag og fortalte at hun var gravid igjen. 😉 Til vår store forskrekkelse. Ja, du kan jo tenke deg selv, jeg var da 13 år, eldste søstera mi 15, det var jo flaut! 😉 Men så kom nå denne herlige lillebroren vår nest siste dag i desember, og vi var bare stolte, og glade over å ha fått et søsken til. ❤

Mamma var veldig sliten på slutten. Det var jo den varmeste tiden på året, og med barnehjemsbarn, unger selv, og mye annet så er det ikke så rart at hun var sliten. Vi hadde på den tiden 3 papegøyer, 2 hunder, 3 katter, kyllinger, kuer og hester. Nå var det ikke mamma som stelte kuer og hester, men de andre dyra var jo i huset, så hun ble så sliten på skravlinga til papegøyene, at hun ga bort en av dem. De pratet og sang som mamma, de er jo noen skikkelige hermepapegøyer. Så noen ganger lurte de oss også. Vi trodde det var mamma som ropte inn til mat, men så var det en av dem. 🙂

Da tiden kom og mamma skulle føde, rakk de ikke å dra til hovedstaden. De måtte derfor dra til et sykehus som  mennonittene  hadde. Sykehuset lå 5 mil fra misjonstasjonen, og de hadde nok ikke alle hjelpemidlene de trengte. Ihvertfall så var ikke dette en like enkel fødsel, og mamma holdt på å blø ihjel. Legen som til slutt kom gjorde i stand for å få henne til hovedstaden, men da kom endelig lillebroren min. Og alt gikk bra til slutt. Vi ungene ventet nå hjemme i Paso Cadena, for vi var jo hjemme på juleferie. Og å få beskjed om at alt hadde gått bra, det måtte vi vente med til pappa kom hjem. Var jo ikke telefoner der.

Mamma kom hjem etter noen dager, og hun var utrolig tynn og blek. Blodprosenten var på 55, så hun hadde mistet veldig mye blod. Heldigvis var eldste søstra mi nå ferdig med ungdomsskolen, og hjemme, så mamma fikk god hjelp av henne. Vi andre måtte snart tilbake på skolen igjen. Så nå var vi blitt 6 søsken, og da ble det stopp. 😉 Tror det var greit for mamma også 🙂

Mamma med lillebroren min

Livet gikk sin gang også der inne i jungelen, og det er vel ikke så rart at jeg beundrer mamma og pappa. Selv så kan jeg ikke forstå hvordan de klarte alt de var med på, og måtte utføre. Men med Guds hjelp, så gikk alt bra tross mange vanskelige omstendigheter.

Ja, jeg tror på hjelp fra høyere makter. Har selv opplevd det, og kan ikke nekte for at det er mulig!

 

Tilbake til brev og kontakt med familien i Norge. Det hendte at mamma ringte dem, men det var fryktelig dyrt, og ikke bare lett å finne sted med telefon. Så det vi da kunne gjøre var å snakke via «radio». 

Dere husker sikkert Wesenlund sin serie Radioten       LA8PV osv. En slik radio hadde misjonen i Atyra, og da fikk vi en gang i året snakket med besteforeldrene våre som da var på Hedmarktoppen i Hamar, hvor de hadde slik radio. Det var så koselig å høre stemmene deres, og det ble nok en del tårer også.

Mange artige minner nå i den mobile tidsalder. Nå er vi jo bare et tastetrykk unna, og på facebook har jeg mange venner som jeg kjente den gang jeg bodde i Paraguay. Det var så artig å kunne ta opp kontakten igjen på den måten.

Føler meg veldig heldig som har fått oppleve så mye gjennom livet mitt. Ikke alt som var like koselig og bra, men sånn er nå livet. Det byr på litt av hvert. 🙂

 

 

#Pasocadena #søramerika #asuncion #atyra #apekatt #radioten #wesenlund #blogg #hverdag #hverdagen #jungelen #indianer #søsken #fødsel #post #paraguay #slange #edderkopp #sjokolade #melkesjokolade #brunost #pakker #jul

 

 

12 kommentarer om “Livet mitt – Kapittel 7

  1. Jeg kjenner til mange som har bodd på internat, pga døveskolene var sånn tidligere. Mange måtte bo hjemmefra. Men husker du det som skummelt eller mest spennende, når du bodde borte fra foreldrene dine?

    Liker

    1. frodith: For meg var det veldig skummelt, eller mest det at jeg lengtet hjem. Men så ble jeg vant til det, og fikk gode venner på skolen, så det gikk veldig bra etter en tid. Som jeg skrev, så var vi veldig heldige med internatforeldre, og vi ble veldig glad i dem! 🙂

      Liker

  2. Ja livet byr på litt av hvert…godt og vondt…men vi trenger det alt…det er sant..Fy søren som din mor og far må ha stått på….Vi hadde også apekatt når vi bodde i afrika…og den var vist også rampete og litt slem..Bortsett fra med meg…den satt og passet på meg, og plukket meg i håret… Koselig å få være med på historien din! ha en god kveld!

    Liker

  3. Ikke lett å bo på internat, men sånn var det bare. Brev var store ting i vår barndom. Noen ganger savner jeg det, for med mailen kommer det ikke karameller eller sjokolade! Klemsiklem. 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..