Litt om livet mitt her og nå

Ja, det er viktig å leve i nuet, og nå har jeg jobbet så mye med historien om livet mitt fram til nå, at jeg må ha et litt annet innlegg også i dag. 😉

Denne uka har vært en flott uke vær messig i Trøndelag, og det var jo flott for RAW AIR i Granåsen. Vi var ikke der oppe under rennet, men jeg var der mens de holdt på å forberede til dette.

 

Sola har skint så og si hele uka, og det har vært kaldt, men flott!  Nå som det er mars, kommer det jo opp i gode temperaturer på dagtid, og det har smeltet litt snø. Men det er så mye, så det vil nok ta tid om det ikke blir regn og vind. Det er knallvær for skientusiastene, og det er mange som har fått benyttet dette til gagns. Får lyst til å gå på ski jeg også, men har ikke fått somlet meg til å teste skia nå heller. Treg sa du? Jo, kanskje litt 😉

Men jeg har vært en del opptatt på dagtid, og da er jeg treg sånn på eftan og kvelden. 🙂

Har nå fått tatt noen bilder, så jeg tenkte jeg skulle dele litt av dem med deg i dag.

 

 

Det er så herlig å gå slik alene i skogen, på sti i snøen 🙂

 

 

Snart hjemme igjen. Tenkte du skulle få se hvor store snøhaugene er. Og de skal tine etterhvert nå 😉

Ønsker deg en flott fredag, og god helg!

 

#fredag #helg #hverdag #sol #hverdagen #snø #rawair #livetmitt #trøndelag #flatåsen #granåsen #vår #foto #natur #naturbilder

Livet mitt – Kapittel 7

Ja, jeg fortsetter å fortelle om livet mitt jeg. Har kommet så godt i gang, og fortsatt er jeg jo bare i 12 års alderen. 😉 Du kan jo tenke det hvor mange kapitler jeg kan få til ettersom jeg nå er i 50 åra 😀

Neida, du skal slippe å lese om alt som har skjedd i livet mitt, men jeg skjønner ihvertfall selv når jeg skriver, at livet mitt har ikke vært kjedelig og ensformig.;)

Har helt kommet ut av tellinga på hvor mange steder jeg har bodd som kan kalles mitt hjem  🙂

Men, i min historie om livet mitt nå, så bor mine foreldre og søsken i Paso Cadena i Paraguay, og vi som er i skolealder bor i Atýra på internatskole, og kommer hjem i feriene. Det vil si hvis ikke mine foreldre kommer til hovedstaden. De må dit for å hente post m.m. så det blir noen turer i løpet av året. De har en rimelig leilighet der som de bor i når de er i hovedstaden.

Og jeg skal si det er koselig å få post og brev fra familie og venner i Norge. Ikke minst når mormor sendte eske med pakker til jul og bursdag, og vi da kunne finne brunost, melkesjokolade m.m.  Oioi…det var jul, påske og bursdag på en gang! 🙂

 

Og melkesjokoladen så slik ut den gangen 🙂   (fortsatt ikke hverken reklame, eller sponsa)

Å sende pakker og brev tok lang tid, og det hendte ofte at innholdet hadde minsket på posten. Det var ikke bare ærlige sjeler der, så det ble mye som forsvant. Mamma var ikke nådig om dette skjedde, hun troppet opp og sa klart ifra hva hun mente om sånt. Hun er veldig snill mamma’n min, men hun kan være veeldig bestemt og streng ja! 😉

Ikke minst husker jeg en gang hun og jeg skulle med buss. Da hadde vi med vogna med lillesøstra mi også, og de hadde ikke akkurat tid til å vente på at vi skulle komme oss ombord og finne plass. Nei, det var tut og kjør! Så det var så vidt ikke vogna ble igjen, og vi slet med å få den ombord i fart. Da skal jeg si deg at mamma kom seg fram til sjåføren, og jeg tror han ble dratt litt i håret. Har du hørt for en mor jeg har 🙂  Hun ble så skremt at hun ble sint for å si det sånn.

Nå skal det sies at bussturer i Paraguay er en historie for seg selv. Det er som regel veldig fullt, så fullt at man ikke trenger å holde seg fast for man står som sild i tønne. Og det hendte også at vi måtte holde oss fast utenfor døra. Det ble jo aldri sagt at bussen var for full. Nei, da tok de plass på taket.  😉 Høner m.m. hadde enkelte også med seg, så det var liv i leiren innimellom. Og humpete og skumpete veier, nesten som melkeruta til Prøysen, så man kunne trengt nyrebelte. 😀

 

Men tilbake til Paso Cadena. Det er fortsatt ting som skjer der, og livet går sin gang. Om du går inn på de forskjellige lenkene så får du enda mer historie fra misjonærer i Paraguay.

Som jeg tidligere har skrevet i et av disse kapitlene  Kapittel 1  Kapittel 2  Kapittel 3  Kapittel 4   Kapittel 5   Kapittel 6    så var mamma ikke så glad i slanger og krypdyr. Tenk dere da hvordan det var å dra inn i jungelen!

Der var det edderkopper, små, og store…de kunne være store som handa til pappa. Og de var veldig giftige. For ikke å glemme slanger. Eldste søstera mi var tøff, hun gikk barbeint rundt omkring. Hun vasket hesten i elva, og der hadde vi fått beskjed om å være forsiktig for det kunne være krokodiller der.

 

Akkurat slik så edderkoppene ut, de store

 

Tror dere at jeg var uti den elva der? Niks, aldri i verden!. Men søstera mi, joda, hun var ikke redd. Nå har hun i ettertid fortalt at hun ikke var så høy i hatten hele tida, men hun skulle være tøff 😉 Sannheten kommer for en dag. 😀

 

På film har pappa filmet en slanga som lå og kveilet seg i hagen vår. Han tok livet av den etter å ha filmet den, og da var mamma tøff. Hun tok en lang kjepp og holdt den opp så pappa fikk filmet den. Men så løftet hun den litt for høyt, og den gled nedover….da slapp mamma kjeppen, og sprang avgårde med rare bevegelser med armene….hehe…ikke noe koselig selv om den var død nei.

 

 

 

 

Vi hadde også apekatt en stund, vi kalte ham Bonito. Det var noen som skjøt mora, og tok den med til oss. Ettersom den trengte litt hjelp da, så fostret vi den opp. Den var søt, men rampete. 😉

Vi ungene syntes det var morsomt å ha en apekatt, men er ikke noe vi ville valgt. De bør få leve fritt i jungelen.  Han hang etter halen på armen min, og hadde lyst til å bite. 😉 Men han var veldig snill. 

Her ser du Bonito

 

 

 

Å feire jul i Paraguay er en annerledes opplevelse. Vi satt ute i hagen og fikk pakker, julenissen kom. Joda, det var nisse der også, en rar en med regnbukse og ikke sånn nissedress. Men nisse var det 🙂 Det er jo den varmeste tiden på året der, så plast juletreet tok vi med ned til bassenget, og koste oss der en stund også. Ja, vi hadde et lite basseng, og jeg skal si at det var kjærkomment. Det hadde iskaldt vann, for det kom rennende hele tiden fra dypt i bakken, og det var vel redningen mange ganger når gradestokken var mellom 30 og 40 varmegrader. Herlighet, takke meg til de 15 minusgradene som er her på Flatåsen i dag. 😉

 

 

Til tross for at det var varmt, at mamma hadde en skokk med unger, og mer enn nok å holde fingrene i, så var det visst plass til litt kos. Ihvertfall kom hun en dag og fortalte at hun var gravid igjen. 😉 Til vår store forskrekkelse. Ja, du kan jo tenke deg selv, jeg var da 13 år, eldste søstera mi 15, det var jo flaut! 😉 Men så kom nå denne herlige lillebroren vår nest siste dag i desember, og vi var bare stolte, og glade over å ha fått et søsken til. ❤

Mamma var veldig sliten på slutten. Det var jo den varmeste tiden på året, og med barnehjemsbarn, unger selv, og mye annet så er det ikke så rart at hun var sliten. Vi hadde på den tiden 3 papegøyer, 2 hunder, 3 katter, kyllinger, kuer og hester. Nå var det ikke mamma som stelte kuer og hester, men de andre dyra var jo i huset, så hun ble så sliten på skravlinga til papegøyene, at hun ga bort en av dem. De pratet og sang som mamma, de er jo noen skikkelige hermepapegøyer. Så noen ganger lurte de oss også. Vi trodde det var mamma som ropte inn til mat, men så var det en av dem. 🙂

Da tiden kom og mamma skulle føde, rakk de ikke å dra til hovedstaden. De måtte derfor dra til et sykehus som  mennonittene  hadde. Sykehuset lå 5 mil fra misjonstasjonen, og de hadde nok ikke alle hjelpemidlene de trengte. Ihvertfall så var ikke dette en like enkel fødsel, og mamma holdt på å blø ihjel. Legen som til slutt kom gjorde i stand for å få henne til hovedstaden, men da kom endelig lillebroren min. Og alt gikk bra til slutt. Vi ungene ventet nå hjemme i Paso Cadena, for vi var jo hjemme på juleferie. Og å få beskjed om at alt hadde gått bra, det måtte vi vente med til pappa kom hjem. Var jo ikke telefoner der.

Mamma kom hjem etter noen dager, og hun var utrolig tynn og blek. Blodprosenten var på 55, så hun hadde mistet veldig mye blod. Heldigvis var eldste søstra mi nå ferdig med ungdomsskolen, og hjemme, så mamma fikk god hjelp av henne. Vi andre måtte snart tilbake på skolen igjen. Så nå var vi blitt 6 søsken, og da ble det stopp. 😉 Tror det var greit for mamma også 🙂

Mamma med lillebroren min

Livet gikk sin gang også der inne i jungelen, og det er vel ikke så rart at jeg beundrer mamma og pappa. Selv så kan jeg ikke forstå hvordan de klarte alt de var med på, og måtte utføre. Men med Guds hjelp, så gikk alt bra tross mange vanskelige omstendigheter.

Ja, jeg tror på hjelp fra høyere makter. Har selv opplevd det, og kan ikke nekte for at det er mulig!

 

Tilbake til brev og kontakt med familien i Norge. Det hendte at mamma ringte dem, men det var fryktelig dyrt, og ikke bare lett å finne sted med telefon. Så det vi da kunne gjøre var å snakke via «radio». 

Dere husker sikkert Wesenlund sin serie Radioten       LA8PV osv. En slik radio hadde misjonen i Atyra, og da fikk vi en gang i året snakket med besteforeldrene våre som da var på Hedmarktoppen i Hamar, hvor de hadde slik radio. Det var så koselig å høre stemmene deres, og det ble nok en del tårer også.

Mange artige minner nå i den mobile tidsalder. Nå er vi jo bare et tastetrykk unna, og på facebook har jeg mange venner som jeg kjente den gang jeg bodde i Paraguay. Det var så artig å kunne ta opp kontakten igjen på den måten.

Føler meg veldig heldig som har fått oppleve så mye gjennom livet mitt. Ikke alt som var like koselig og bra, men sånn er nå livet. Det byr på litt av hvert. 🙂

 

 

#Pasocadena #søramerika #asuncion #atyra #apekatt #radioten #wesenlund #blogg #hverdag #hverdagen #jungelen #indianer #søsken #fødsel #post #paraguay #slange #edderkopp #sjokolade #melkesjokolade #brunost #pakker #jul

 

 

Livet mitt – Kapittel 6

Da fortsetter jeg der jeg slapp sist. Er jo litt mer å fortelle enn bare om den første måneden i et fremmed land. 🙂

Og om du kom inn på kapittel 6, så kan du lese de andre kapitlene her:    Kapittel 1     Kapittel 2     Kapittel 3      Kapittel 4    Kapittel 5                         

Nå går det fint å lese kapitlene hver for seg også, men da får du ikke hele historien om livet mitt. 😉

 

Etter ca et par mnd i  Ypacaraí   hadde vi funnet et hus i hovedstaden  Asuncíon    som vi kunne leie. Det lå i ei gate som heter Calle Herrera,  og som passet perfekt til en stor familie som oss.

Her er broren min i gata utenfor der vi bodde

 

Det hadde stor hage, med sitron og appelsintrær, og muligheter for mamma til å ha blomster m.m.  Hun var veldig glad i å stelle i hagen, og uansett hvor hun har bodd, så har hun hatt et eller flere blomsterbed. Og det er utrolig spesielt, og godt å kunne plukke appelsiner rett fra trærne for å presse appelsinsaft e.l.

Huset vår i Calle Herrera

Smaken av frukt rett fra trærne, er ganske så annerledes enn frukt man kjøper i butikken her i Norge. Kan kjenne smaken bare jeg tenker på den. 🙂 Ikke minst var det veldig fin lekeplass for oss ungene, og når det var varmt kunne de minste bade i tønnene vi hadde brukt for å frakte ting over havet. Vi fikk oss hund, som også hadde det helt topp i denne bakgården.

Pappa med hunden Rapp i hagen under frukttrærne

Det var nok av gjøremål, for den tiden hadde vi ikke vaskemaskin, så alt av klær måtte vaskes for hånd. Vi eldste barna lærte fort hvordan dette skulle gjøres. Sier seg jo selv at vi måtte hjelpe til med dette. Blir en del klesvask med en familie på 7, en liten baby som bruker tøybleier osv. Og det var greit å stå ute i varmen og holde på med vann 🙂

Men etter kort tid fikk vi hushjelp. Noe som er veldig vanlig i Paraguay. Mye fordi de også trenger en måte å tjene penger på, de som ikke har utdannelse etc. Og å være hushjelp for norske var nok ganske attraktivt. Simona som hun het, ble som en del av familien, og vi ungene ble veldig glad i henne. Ikke minst lagde hun veldig god mat, og mamma lærte da også å lage mat fra Paraguay. 🙂

Dette var veldig god hjelp for mamma som hadde baby, og en 4 åring i tillegg til oss litt eldre. Vi eldste begynte jo snart på skolen for ettersom det var nok misjonærbarn til å ha norsk skole, ble dette også startet da vi kom til Paraguay. Denne skolen lå i en landsbygd som het Atyrá, og det var så langt fra Asuncíon at vi måtte bo på internat der.

En norsk familie hadde tatt jobben som internatforeldre, og lærer, og på denne skolen delte min eldste søster og jeg rom den første tiden. Etterhvert delte jeg rom med min klassevenninne. Da skolen startet var vi 2 i 4.klasse, 2 i 7. klasse, 1 i første klasse, og 1 i 3, og 2. klasse

Som du da kan forstå, så satt vi alle i samme klasserom.  Dette var veldig annerledes enn det vi var vant til i Norge, og uvant. Men vi fikk jo god oppfølging for læreren måtte jo komme til hver pult for å undervise, og ikke hvert klasserom :).

Her er alle elevene i 17.mai toget i hagen på skolen

Vi var veldig heldig med internatforeldre, og lærere. De gjorde en utrolig flott jobb, og de behandlet oss som en av deres familie. Internatforeldrene hadde barn selv, og vi som etterhvert ikke fikk reist hjem i helgene, fikk være sammen med dem, og bli med dem på turer o.l. i helgene.

Så lenge vi bodde i Asuncíon, kom vi hjem i helgene, og det var godt. Jeg var veldig hjemmekjær, så for meg var det nok å være borte hele uka. Foreldrene mine prioriterte nå å lære seg spansk/castellano, og være med på møter, misjonærsamlinger m.m.

Jeg må bare fortelle litt om min mors spansk den første tiden.:) Hun skulle jo snakke med hushjelpa, forklare henne ting som skulle gjøres. En dag hun skulle vise henne hvordan hun skulle henge opp skjorta til pappa, sa hun:

«Tienes què poner la cabéza de Canuto así!»  Hvorpå Simona lo så hun nesten ikke klarte å stoppe. Mamma forsto jo ikke hva hun lo av, men hun fikk da forklart etterhvert at cabéza betyr hode og ikke skjorte.  Skjorte heter: camisa

Som du ser, så er det jo ikke så stor forskjell når man ikke kan språket, og jeg vil vel tro at mamma aldri glemte hva det het igjen. Tenk deg selv hva du ville tenkt om noen sto og forklarte deg hvordan du skulle henge opp hodet til mannen. 😉 Nå hadde jo heldigvis mamma skjorta i hendene, så det var jo ikke så vanskelig å forstå at hun sa feil, men allikevel blir det litt rart. 🙂

Det finnes mange slike artige historier, og det er ikke bare mamma som sa slike ting.  Jeg hørte at det var en av misjonærene som gikk i en butikk og sa at han ville ha hjelp til å finne tøfler. For det var så kaldt i helvete…

Nå er det vel ingen som tror det er så kaldt der?  Ikke så rart dette heller. Når man egentlig skal si vinter, som er invierno – da kan det fort bli helvete, som er infíerno. En bokstav forskjell er fort gjort å ta feil av. 😉

Vel, det får være nok av språkfeil for i dag. 🙂

 

Vi fortsetter på neste etappe av Paraguayhistorien vår. Etter en tid i Calle (les calje) Herrera, var det tid for neste punkt på mine foreldres misjonsopphold. Det var jo indianerne de skulle til, og derfor var det tid for å flytte igjen.

De misjonærene som nå hadde vært hos indianerne i  Paso Cadena     for en periode, skulle etterhvert en tur hjem til Norge, og trengte avløsning. Og først var det greit å sette mamma og pappa inn i alt de trengte å vite. I de forskjellige lenkene  HER , kan du lese mer om Paso Cadena.  Foreldrene min var der i tidsrommet mellom 1974-1976. Skulle du ønske å lese mer om mine foreldre og deres liv kan du lese mer   HER   og HER          

Pappa  med Misjonstajonen i bakgrunnen   

     

Når de flyttet til Paso Cadena kom en vanskelig tid for oss barna. Ihvertfall følte jeg at det til tider var vanskelig å bo så langt fra mine foreldre. Nå måtte vi være på skolen i flere uker, kanskje mnd uten å se foreldrene våre, og det var ikke så lett for ei som hele tiden lengtet hjem. Og hjem var jo der mamma og pappa var. Når de var nede hos oss på besøk og skulle reise igjen,hendte det nok at jeg gråt en del mismodige tårer, og det var nok ikke lett for foreldrene mine å reise fra oss heller. Men det var nå slik det var. Vi måtte gå på skole, og der de skulle være, hos indianerne, det var 30 mil unna.

Og 30 mil der, er ikke alltid som 30 mil her i Norge. 10 mil var på veldig dårlige veier, og kunne ta lenger tid enn de andre 20.

Mamma kunne fortelle om første gangen de dro dit på besøk, kun de yngste søskna mine var med da. Det var dårlige veier, og utpå kvelden kom til til et stor tre som lå over veien. Mamma hadde jo minste søstra mi som var baby, som måtte skiftes på, og hun gråt og lurte på hva de hadde begitt seg ut på. Å stoppe slikt langt inni jungelen, med alle slags ville dyr som kunne dukke opp, og i mørket, det er jo ikke noe man ser så lyst på.

Men heldigvis gikk det ikke lang tid før noen med machéte kunne hogge fri treet, og de kunne kjøre videre. Og når mamma først kom fram til misjonsstasjonen, og inn til misjonærene som var der, så var alt bra for henne. Etter kort tid følte hun seg veldig hjemme der, og har alltid lengtet tilbake siden.

De flyttet inn i et hus som tidligere misjonærer hadde bygd, og det var et koselig hus. Det som kanskje ikke var så lurt, var at det var bygd i tre, slik man gjør her i Norge. Det andre huset, skolen og sykestua var bygd i mur, noe som var mye lurere.

 

Her ser dere huset der vi bodde i bakgrunnen 

 

Hvorfor det var lurere? Jo, det skal jeg fortelle deg, det var ikke så enkelt for rotter og slanger å komme seg inn i murhus som i trehus. Og vi fikk merke det etterhvert. Det var veldig mye rotter som holdt til under huset vi bodde i, og vi måtte legge ut rottegift, som da tok livet av rottene, men det som ikke var så koselig da, var at det ble ikke så god lukt da 😉 Rart hvor mye mamma holdt ut, og stortrivdes likevel. 🙂

Pappa ble en allsidig mann disse årene. Når de andre misjonærene dro, og det ikke var sykepleier på stedet, måtte pappa lære seg både å sette sprøyter, sy sår og andre ting. Han var også lærer, og pastor. Mamma hjalp også mye til med dette, og ettersom det var barnehjem der også, så hadde de ekstra barn i kosten. Det var ikke mange akkurat denne tiden, men 3 ekstra munner å mette merkes jo også.

Det var også en liten butikk, så der hadde de mel, sukker, og slike basisvarer som ikke var så enkelt å få tak i langt der inne i jungelen.

Pappa ble veldig god til hest, for det var så mye enklere å bruke det når veiene ikke var så fremkommelige for bilen. Regnet det mye, så var det ikke bare enkelt å komme fram. Eldste søstra mi, som også bodde der et år etter hun var ferdig på skolen, ble også god til å ri, melke kuer, drive litt gårdsarbeid. Der var vi litt forskjellige. Selv var jeg redd for kuer og hester, for ikke å nevne høns som skulle fanges inn for kvelden. Prøvde å være med på det en gang jeg, men de dumme hønene vrei seg ut av henda på meg, og jeg nekte å være med på det mer.

 

 

 

Pappa på vei til møte i kolonien. Her til hest, med gitaren på ryggen.

 

Nå skal det sies at jeg prøvde å ri også, men når jeg ble redd så satte jeg føttene i sida på hesten, og det var jo ikke akkurat med på å bremse farta, den økte den skjønner du 😉 Og det var det…ikke mer riding på meg. Var nok ei skikkelig pysete jente jeg, men søstra mi tok igjen for det. 🙂

Før jeg gir meg for i dag skal jeg fortelle om første gang jeg var i Paso Cadena. Vi ble hentet på skolen av pappa, og etter mange timer kom vi fram. Da var det kvelden og mørkt. Og mørket der er så gjennomtrengende mørkt, man ser ikke hvor man setter foten foran seg, og jeg følte det veldig skummelt. Men vi kom da fram og inn til huset til slutt, og når vi kom inn, så strømmet varmt lys fra parafinlamper, og mamma hadde gjort det hjemmekoselig der også. Da var det greit, og når dagslyset kom dagen etterpå, så kunne vi se hvor fint det var der.

Mamma var veldig flink til å gjøre hjemmet koselig, og til og med når vi var langt inni jungelen, så klarte hun det. Derfor kan jeg si at hjem, det er der jeg kan gå inn og vite at her, her er bare vårt hjem! Du kan lese litt om det  HER , og det som gjorde at jeg nå begynte å skrive historien om livet mitt.

Søndagen etter at vi kom hjem på ferie, skulle vi feire at vi var hjemme. Mamma hadde bakt bløtkake, og vi satte oss ut på verandaen for å kose oss med dette. De andre misjonærene var sammen med oss, og det var veldig koselig, og godt å være hjemme hos mamma og pappa.

Mens vi satt der og spiste, så vi plutselig en mann som falt utenfor der han bodde, et stykke fra oss. De kjente denne mannen, Nicasio, og tenkte at han falt. Men så hørte vi skuddet etterpå, og så kom det flere indianerkvinner springene, og gråtende. Nå skal det sies at når slikt skjer der, så er det en ganske så skremmende gråt, det er mer ul og hyl. For meg som 11 åring, så var dette en skremmende opplevelse. Kaffekosen ble brått avbrutt, og de voksne sprang avgårde for å hjelpe til. Vi barna måtte være igjen og ta oss av de minste.

 

Her er huset til Nicasio

Det viste seg at han som ble skutt hadde jaget grisene over til naboen, og dette likte naboen dårliig, så da skjøt han likegodt. Det hadde visst vært en nabokrangel en tid, og noe som da endte i skyting. Nicasío døde ikke, men måtte inn på sykestua der pappa sydde ham igjen. De våket og pleiet ham noen dager, til de fikk helikopter som tok ham med til hovedstaden for mer pleie. Han overlevde, og tar jeg ikke helt feil, så lever han enda.

Dette satte en slik støkk i meg, at jeg aldri følte meg trygg på dette stedet igjen. Ikke engang da jeg kom tilbake på besøk i 1998 følte jeg meg trygg der. Mamma og pappa taklet dette bra heldigvis, og de trivdes godt allikevel. De var der for å hjelpe, og da fikk de jo gjort det på mange vis.

En annen gang vi var hjemme på ferie, så regnet det voldsomt. Og regnet der ute gjør jo veiene til bare gjørme og vanskelig å kjøre på. Om du synes det er vanskelig på vinterføre her i Norge, så kan jeg fortelle deg at det var ikke noe enklere å kjøre på leirete, og sporete gjørme.

Vi ungene måtte på skolen, og uansett hvor mye det hadde regnet så måtte vi kjøre avgårde. Jeg gruet meg så voldsomt, og nektet å bli med. Visste jo hvordan det kom til å bli etter andre turer. Til slutt måtte de gi meg noe beroligende, for i det hele tatt å få meg med. Jeg var ikke vanligvis av de som protesterte høyest, men dette sto for meg som et forferdelig mareritt.

Vel, til slutt så fikk de meg med, og på denne turen var vi i grøfta 11 ganger, og bygde 2 bruer for å komme over. Regnet hadde skyllet bort plankene. Pappa lærte seg virkelig å balansere hjulene på disse broene. Vi kom fram til slutt, og jeg var bare så glad for å slippe ut av bilen, og være ferdig med denne turen.

Her er et ganske greit parti, som dere ser så går det fint å kjøre forbi på siden

 

 

Her var det litt værre, så her ble vi stående fast

 

 

 

Her måtte det bygges bro

Pappa ble en kløpper til å balansere på disse broene. Ofte måtte vi gå ut av bilen, slik at bare sjåføren satt inni.

Dette var bare en av mange slike turer, og det ble vel en vane til slutt.

Må si jeg beundrer foreldrene mine, og de andre misjonærene som har gjort utrolig mye for indianerne der. Det har blitt gjort mye godt, og nå er det jo andre tider, de har strøm og mye mer comfort nå i 2018. Og klarer seg for det meste selv. Var jo det som var målet også, at de skulle klare ting selv, både når det gjelder skole og annet. På møtene så forkynte de om Jesus, og mamma og pappa sang ofte sammen.   HER  kan du høre en liten sangstrofe fra dem. 🙂

Jeg sang også en del på møtene, og jeg husker en gang jeg skulle synge. Det var fryktelig mange insekter, biller etc i lyset over stedet jeg skulle stå og synge, og jeg regnet med at det ble litt ekstra insektmat på meg. 😉 Det hendte jo det, men stort sett så gikk det bra. 🙂

Skulle du ønske å lese mer om mine foreldres misjonsreise, så kan du lese mer  HER . De har opplevd mye, og det er både på godt og vondt, men det har formet dem til de menneskene de er, og jeg er veldig stolt av dem! ❤

Det tok litt tid å få ferdig dette innlegget. Har blitt mange bilder som må redigeres, og det tar tid. Kan ikke sitte her hele dagen heller, har liksom litt annet å holde på med. Dessuten så er det ingen som betaler meg for dette, så da trenger jeg ikke stresse 😉

Som du forstår har jeg utrolig mange minner, og det er fortsatt mange igjen 😉

 

 

 

#paraguay #asuncion #spansk #castellano #pasocadena #indianere #gjørme #bilkjøring #blogg #hverdag #hverdagen #internatskole #skole #barn #mareritt

 

 

Livet mitt – kapittel 5

Da er det tid for turen over Atlanterhavet, og mot Sør-Amerika

Har du kommet inn i «Livet mitt» først nå, kan du lese de første kapitlene her Kapittel 1    Kapittel 2    Kapittel 3   Kapittel 4               

En vårdag i 1973 satte vi kurs mot Ålesund. På den tiden var det mye rimeligere å ta båt enn fly, så det var noen uker ombord på båt vi nå kunne se fram i mot. Så hele april mnd skulle vi være ombord på denne båten.

Beklager dårlig kvalitet på bildene, men de er tatt fra 8 mm film, og der er kvaliteten så ymse 😉

Her sees Ålesund fra båten

 

Estrella, båten som skulle ta oss over Atlanteren

 

 

På tide å gå ombord, og vinke farvel til Norge

 

Om mamma gledet seg veldig til det, ja, det tror jeg kanskje ikke. Hun var nå gravid med nr 5, og med 4 barn å ta vare på, så var det nok ganske mye spenning vil jeg tro. Uansett så var det ingen vei tilbake nå.

Vi skulle være med Estrella. Dette var et skip som i tillegg til mannskapet, hadde plass til 12 passasjerer. Vi var da en familie på 6 personer, så vi var altså halvparten av passasjerene. Dette var kun voksne, så vi barna fikk mye oppmerksomhet ombord. Både fra mannskap, og passasjerer.

Mannskapet lagde provisorisk basseng til oss ungene. De hadde en stor trekasse som de la presenning i, og fylte opp med vann. Der kunne vi kose oss, og bade på varme dager. Og jo nærmere vi kom Ekvator, og sørlige trakter, desto varmere ble det.

De hang også opp en huske til oss. 🙂 Jeg var så heldig at jeg fikk egen lugar, og det var perfekt for meg. Som jeg tidligere har skrevet, så er, og var jeg en person som likte å leke for meg selv. Og ikke minst bare det å se ut av koøyet, ned på sjøen og nyte utsikten. Tror det er turene over Atlanteren som har gjort meg så glad i sjøen. 🙂 Jeg lagde også møbler av servietter til pappdukkene mine, og det lekte jeg mye med. Også diktet og sang jeg for meg selv. På de 4 ukene vi var ombord på Estrella, kjedet jeg meg ikke et sekund.

Det skal sies at jeg var en del sjøsyk de første dagene. For ei som ble bilsyk så fort hun satt i en bil, så er det ikke så rart at jeg også ble sjøsyk. Dessuten er jeg datteren til faren min, og han var sjøsyk stort sett hele tiden den gang han var sjømann i sin ungdom.

Heldigvis var dette noe som gikk over etter få dager, og resten av turen merket jeg ikke noe til dette. Vi var også veldig heldige som hadde 4 uker med bare fint vær. Det regnet, men var nesten ikke vind. Bare dette er jo utrolig når man er i båt, og det var 11 dager uten å ha land i sikte på turen over Atlanterhavet.

 

 

Her kan man se en av oljeplattformene 

Dessuten feiret jeg 11 årsdagen min ombord, og det var ekstra stas. Ikke alle som kan skryte av å feire bursdagen på et stor båt.  Det vil ihvertfall si at jeg aldri glemte den bursdagen, og hvor jeg var når jeg fylte 11. 🙂

En ettermiddag ble plutselig min lillebror, som da var 4 år borte. Du kan selv tenke deg hvordan mamma tok dette. Var ikke akkurat ofte hun slapp de minste av syne, men akkurat da skulle vi eldste passe på han, også var han plutselig vekk. Det første mamma gjorde var selvfølgelig å se over ripa, om han hadde falt overbord. Og vi lette, og spurte alle ombord. Til slutt fant vi han inne hos et ektepar som var med. Der satt han og koste seg og fikk kjeks m.m. Så han led ingen nød han nei. 🙂 Og mamma var utrolig letta. Tror ikke hun slapp ham så ofte av syne etterpå.

 

 

Vi hadde vært ombord i flere uker, og nærmet oss Brasil og Santos, der båten hadde ankomst. Så skjedde det at mamma fikk sterke véer, hun var langt på vei, og termin var i slutten av mai. Kapteinen ombord forberedte seg på at han kanskje måtte ta i mot en baby, og han var ganske så bekymra. Heldigvis gikk véene over, og det ble ingen fødsel da. Så når vi da gikk av båten i Santos, Brasil, så kom det et lettelsens sukk fra kapteinen. Er vel sjelden han har vært så glad for å komme til havn tenker jeg. 😉

Fra Santos til Paraguay måtte vi ta buss i mange timer, og vi måtte vente noen dager på dette. Dermed fikk vi fine dager i Copacabana, i   Rio de Janeiro      og vi fikk oppleve herlige sandstrender, bading i store bølger, og hotellopphold utenom det vanlige. 🙂 Vi fikk også oppleve mørke skyer og regn, noe som igjen førte til store bølger. Magisk å se på for oss som aldri hadde vært utenlands før. Nei, nå lyver jeg,  vi har jo vært i Danmark og Sverige. 😉

For første gang smakte jeg helt fersk ananas, og det på en sandstrand i et fremmed land. Jeg er veldig glad jeg var så gammel at jeg husker alt dette. 🙂

 

 

 

Her var det bare å løfte på skjørtene for å ikke bli våte 🙂

 

 

Mamma hadde det ikke så godt, høygravid som hun var. Vi som har vært gravide, vet jo at varme ikke er det beste i en slik tilstand. Men jeg kan ikke huske at jeg hørte henne klage så mye. Hun hadde et stort pågangsmot, og så bare fram til å endelig komme til indianerene som hun hadde tenkt så mye på. Så da kunne hun tåle alt.

 

Her passerer vi Sukkertoppen  og Kristusstatuen

 

 

 

 

Så var det tid for busstur. Den tok veldig mange timer, og mamma slet virkelig på den turen. Føtter og bein hovnet opp så hun nesten ikke klarte å gå på dem. Varmt var det på bussen, og jeg tror ikke det var aircondition den gangen.

Dere kan jo tenke dere hvor glad hun var når vi endelig kom fram til  Paraguay             Den første tiden skulle vi bo i et hus i et lite sted som het Ypacaraì   hvor noen misjonærer hadde startet barnehjem for barn som var forlatt av foreldrene sine, eller av andre grunner.

De hadde et lite hus hvor det for øyeblikket ikke bodde noen, og vi var så heldige å få bo der til mamma og pappa hadde fått områdd seg litt. Det var ikke så enkelt å klare seg helt alene til å begynne med, språket var en barriere, og det var ikke mange som snakket engelsk den gangen. Dessuten så var ikke mamma, og pappa så gode på det heller. De hadde startet med litt spanskstudier før de dro, men blir noe annet å snakke det. Dessuten er det ikke spansk slik det snakkes feks i Barcelona eller Spania, det som snakkes i Paraguay heter.  Castellano      Det blir litt annet tonefall, og enkelte andre ord som brukes.

 

 

Det var godt å komme til Yapacaraì og treffe norske misjonærer. De hadde barn på vår alder, så vi kom til å gå på skole sammen noen år. Vi ble fort kjent, for jeg var en jente som var rask til å bli kjent med folk da jeg var lita. Stor sett gikk jeg bort og sa; «Hei, jeg heter Heidi, hva heter du?»  Men det var bare da jeg var lita. Det ble litt annet når jeg kom i ungdomsåra. 😉

3 uker etter at vi kom til Paraguay kom lillesøster til verden. Så nå var jeg storesøster til 3, og lillesøster til ei. 😉  Mamma fikk sterke véer en dag pappa og misjonæren på stedet hadde reist bort. Vi ungene sprang derfor og sa ifra til misjonærdama, og hun var ei tøff dame, så hun ordnet opp. Det var bare å bestille drosje. For hun måtte til hovedstaden Asuncìon for å føde.

Om du har prøvd drosjetur i utlandet, så kan det hende du vet litt hva jeg snakker om. Og dette var i 1973. 😉 Drosja var ei skranglete «kjerre» som så vidt hang sammen. Og turen gikk fort i svingene. Han ønsket nok ikke en fødsel i bilen sin heller. Uansett så kjører de jo fort. Og døra satt ikke så godt fast, så den måtte mamma sitte og holde..

Med to ganske så stressa, og utenlandske damer i baksetet, så vil jeg tro dette var en tur den sjåføren aldri glemte. Mamma med smerter, og hun som var med henne ganske så bestemt. 🙂  De kom nå fram hele og uten at fødselen startet, så det var full fart inn på fødestua. Hun som var med mamma, hadde vært med på fødsler før, og født selv, så hun visst hvordan det var.  Det hun derimot ikke visste var at mamma som hadde født 4 barn før, var en rask fødende. Så at det ikke ble noe før de kom dit, det er vel egentlig et under.

Mamma sa at hun måtte over i fødesenga med en gang, men neida, de hadde god tid. Er jo slik i Paraguay, at de ikke stresser med noe, mañana, mañana er standarduttrykket deres. Så når de endelig forsto at her var virkelig fødselen i gang, så var det så vidt søstra mi ikke ble født i lufta når de løftet mamma over på fødesenga. Det gikk bra! 🙂

Vi 4 som ventet hjemme var veldig spente på å høre hvordan det gikk. Og vi fikk jo ikke vite noe før Jorunn kom tilbake. Mamma ble noen dager på sykehuset, og når hun endelig kom hjem med lillesøstra vår, så kan jeg fortelle deg at hun fikk all vår oppmerksomhet. Med søstre på 11 og 13 år, så sier det seg selv at mamma fikk en del hjelp. Vi lærte tidlig å skifte bleier, og gi grøt. Det gjorde vi jo allerede med lillebror som kom noen år før henne.

 

 

Så om det er tøft med mange barn, så fikk jo mamma og pappa en del hjelp av oss også. 🙂

Det var en pangstart på vår tid i Paraguay, men det var liksom slik det skulle være. For oss så var det ikke noe rart i dette. Ettersom vi var på et område med barnehjemsbarn, fikk vi jo mange lekekamerater. Og det vi ikke fikk sagt pga språket, det brukte vi tegn etc. Men nå snakket jo misjonærbarna som hadde bodd der i flere år, spansk, så de oversatte og forklarte. Og vi lærte språket ganske raskt vi barna. Var nok ikke så enkelt for mamma og pappa, men de gikk på språkkurs etterhvert.

Og mamma snakker litt sånn norsk/spansk. Det gjør hun enda, men de forsto henne som oftest, selv om det ble mye rart også. Det skal jeg fortelle om senere.

Nå har du fått en liten smakebit av tiden vår i Paraguay. Og dette var bare første mnd. Så skal jeg fortelle om alt, så blir det mange kapitler, men vi får se. Jeg må nok velge ut noe. 🙂

 

 

Fortsettelse følger…

 

 

#paraguay #ypacarai #blogg #hverdagen #misjonærer #barnehjem #båt #buss #riodejaneiro #santos #brasil #copacabana #fødsel #barn #huske #basseng #atlanterhavet #estrella #ålesund #kaptein #lillesøster #storesøster #lillebror

Livet mitt – Kapittel 4

De første kapitlene i  «Livet mitt» kan du lese om i her i Kapittel 1.     Kapittel 2     Kapittel 3     

Her får du kapittel 4 🙂

 – Etter at pappa hadde tatt bestemmelsen om at nå er det på tide å høre etter, og følge kallet, så begynte de å gjøre forberedelser til dette. Han bestemte selvfølgelig dette sammen med mamma. Og ettersom det er hun som i utgangspunktet har hatt et kall om å dra til indianerne i Paraguay siden hun som 11 åring satt på et møte og hørte misjonærer fortelle om dette, så var ikke hun vanskelig å overtale til at tiden var inne. Kjenner jeg henne rett, så hadde hun sikkert snakket en del om det også 😉

I første omgang så ble det å flytte til Hurum. Nærmere bestemt Klokkarstua   

Der bodde vi et års tid før alt var klart til noen år i Sør-Amerika      Nærmere bestemt Paraguay                  

For oss barna så var det veldig spennende, men også trist å reise fra besteforeldre, og familie, og vite at det ville gå flere år før vi så dem igjen. Var nok ikke bare enkelt for mamma og pappa heller.

Året på Klokkarstua 1972-1973 er egentlig året jeg husker minst fra. Jeg ser for meg huset vi bodde i, og husker lærerinna mi, (fordi jeg har bilde av henne, og fikk faktisk et brev fra henne mens jeg var i Paraguay. Dette brevet har jeg enda) Ellers så kan jeg ikke huske om jeg fikk noen venninner der. Og jeg vet at min eldste søster ikke hadde et så bra år på skolen, for hun ble mobbet. Det var ikke alltid like enkelt å være barn av evangelister/misjonærer. 

Jeg husker at jeg var veldig glad i å fargelegge, og lekte mye med søskna mine. Vi spilte inn på kassetter, og lekte butikk m.m. Jeg sang også inn på kassett. Har disse kassettene enda, og det er artig å ha som minner. Må prøve å få det over på noe annet enn kassetter etterhvert. Det var også veldig artig å høre på radio mens jeg fargela. Vi hadde fortsatt ikke tv, og når jeg finner fram tegneboka mi fra den gang, så husker jeg fortsatt fra hørespillene       God aften, mitt navn er Cox og Dickie Dick Dickens        Det var såå spennende! 🙂

Fortsatt veldig glad i å høre på radio. Det er koselig, for da kan jeg holde på med ting samtidig som jeg hører. Med tv så blir man mer avhengig av å ha blikket festet på skjermen hele tiden.

Fordelen med året vi bodde på Klokkarstua var at vi bodde nærmere mine besteforeldre, og vi var nok oftere og besøkte dem. Jeg har hatt et godt og nært forhold til mine besteforeldre, og det ble mange brev i alle disse årene vi bodde langt borte. Jeg skrev mange, og fikk alltid tilbake. Enten av mormor, eller morfar. Farmor skrev også brev til meg. Kjære minner som jeg tar godt vare på. Man forstår ikke helt verdien av dette før man blir eldre og får barn og barnebarn selv.

For å ta med et lite humoristisk innspill til dette, så må jeg ta med når jeg sendte brev for første gang til de to yngste barnebarna mine. Mamma’n fortalte meg etterpå at de lurte fælt på hva dette var?  Brev, hva er det? Hvorfor skriver mormor brev? Har hun ikke tlf? 🙂  Dattera mi ønsket at hun hadde filmet dette, for uttrykka deres sa mer enn mange ord 😉

Bilde av tvillingene på et annet tidspunkt. Her beundrer de juleutstilling i et butikkvindu

De var mer vant til at vi snakket sammen på tlf, eller på skype på pc’n. Når de var enda mindre, så hendte de at de pekte på pc’n og spurte om de kunne snakke med mormor. Hun var liksom inni den 😉 Kjekt når man bor langt fra hverandre, men brev og kort kan man jo ta vare på på en annen måte. Er noe eget med håndskrevne brev. Men det er jo så og si slutt på det nå.

 

Lånt bilde av brev fra internett

Er glad jeg har fått med meg det i mitt liv jeg. Tror de som vokser opp nå, mister noe, men samtidig så er det vel slik det har vært til alle tider. Noe blir borte, men andre ting kommer til, som da blir neste generasjons minner.

Sånn blir jo livet spennende generasjon for generasjon. Godt det finnes mennesker som tar vare på historien, og viderefører noe av dette, enten i bøker eller bilder.

 

Nå har jeg sporet litt av, men som før skrevet så raser tankene hit og dit, og når jeg begynner å skrive, så er det så mye jeg kommer på. 🙂

 

Er vel snart på tide å forlate Norge og ta en tur over Atlanteren. Blir du med?

 

Atlanterhavet i solnedgang

Da får du følge med i neste kapittel av «Livet mitt» 🙂

 

 

#hurum #flytte #klokkarstua #brev #fargelegging #radioteater #dickiedickdickens #goddagmittnavnercox #radio #minner #historie #barnebarn #generasjoner #skype #hverdagen

 

Livet mitt – Kapittel 3

Føler at jeg er så godt i gang, så jeg fortsetter like godt historien om mitt liv. Jeg har nå endret til at det heter kapitler ettersom jeg følte at del 1 og 2 osv. ikke passet helt. Tror jeg skriver mer som i kapitler. Det blir liksom litt annet om det heter del 1 osv.,  da bør det være avsluttet periode del for del, og det ser ikke ut til at jeg klarer å gjøre det. 😉

Skulle liksom være korte innlegg, men når jeg sitter slik å skriver, så strømmer det på, og da lar jeg det like godt gjøre strømme ned på tastaturet, og ut til dere.

Jeg skriver best når jeg lar fingrene gå av seg selv. 😉

Du kan lese kapittel 1 HER og kapittel 2 HER . Dette er jo bare en brøkdel av hva vi opplevde i Nord-Norge, og jeg tenker jeg tar med litt mer derfra 🙂

Det som er fint, er jo at det er opp til deg om du gidder å lese, og jeg får skrevet ned min historie for ettertiden. Kan nok tenkes at ungene mine synes det er artig å ha det skrevet ned når de blir gamle nok til å ønske å mimre, og vite litt mer om opphavet sitt.

Kapittel 2 hadde ganske tøff kost, og det kan nok tenkes at det blir litt av det her også…

 

Trollvik er stedet i mitt hjerte. Det ligger ved sjøen, og med fjell rundt omkring så er det veldig vakkert der. Vi ungene var ofte nede og lekte i fjæra sommerstid. Det var artig å plukke skjell og fine steiner. Og det hendte en sjelden gang at vi bada, men det jeg husker fra det var at sjøen var så kald at bena kjentes helt følelsesløse. Men godt var det nå likevel. 🙂

Ettersom vi ofte var i Østfold flere uker på sommeren, så er det vel der vi badet mest tenker jeg. Ofte ved Tunevannet i Sarpsborg. Det var en perle på den tiden, og er det enda. Vi har vært der de siste årene også.  Og vi var også en del på Høysand som ligger i Skjeberg i Sarpsborg kommune.

Der fikk vi oppleve badeliv, og masse kos.:) Besteforeldrene mine, og familie ellers var ofte med oss.

 

Tilbake i Trollvik er det nok en ting som er spikret i minnet mitt.

En dag var jeg på vei hjem fra skolen sammen med jenta i nabohuset. Vi syklet, og hadde nettopp lært på skolen at man skulle stoppe og gå av sykkelen om det kom biler som skulle kjøre forbi.

Vi hadde vel kommet over halvveis da det kom en bil i motgående kjørebane, samtidig som det kom en bil bak oss. Vi gjorde som vi hadde lært, vi stoppet og ventet på at bilen skulle kjøre forbi. Det som derimot skjedde var at bilen som kom bak oss, kom for langt ut på kanten. Det var en bratt bakke nedenfor oss, og denne bilen trillet ned denne skråningen. Vi sto og så på dette, og det var ganske traumatisk å se armer og bein om hverandre gjennom frontruta. Til slutt stoppet bilen nederst i bakken, og vi var ikke så gamle at vi hadde noen idè om hva vi kunne gjøre. De som var i den andre bilen så ikke dette, så de kjørte jo selvfølgelig videre.

Vi satte oss på syklene, og syklet det vi kunne hjem. Det fantes jo ikke mobiler da, og skulle vi kunne gjøre noe var det å få ringt etter hjelp så raskt som mulig. Jeg var vel 8 år gammel, og ganske så skremt av det jeg hadde sett. Vi tok igjen noen andre elever som syklet foran oss og nabojenta og de syklet tilbake. Jeg turte ikke være med på dette.

Når jeg nærmet meg hjemme, så møtte jeg mamma og lillesøstra mi som skulle til naboen for å låne tlf, vi hadde ingen selv. Jeg ble med dem for jeg turte ikke sykle hjem alene, og fikk fortalt hva som hadde skjedd. Det ble nok ringt etter hjelp, men dette husker jeg ikke noe av. Jeg var helt slått ut resten av den dagen, og det var ikke enkelt å skulle sykle den veien etter dette.

Senere på dagen hørte vi på nyhetene at bestefaren til en i klassen min var med i denne bilen, og han døde under ulykken. Det ble noen tunge dager også for klassen min.

 

Heldigvis har jeg også mange gode minner fra Trollvika, og det er de som gir meg godfølelsen for denne plassen. 

Naturen, skogen og alle muligheter når det gjelder lek ute. Vi ungene var ofte og plukket blåbær, og vi ønsket at mamma og pappa skulle være med også. Husker de sa at: «Det skal vi gjøre. Ta med oss kakao og plukke blåbær, og gå på skogstur.»

Vi ungene gjorde nok dette, men vi har fortsatt til gode den blåbærturen med mamma og pappa. 😉 De var både lekne og gjorde mye med oss, men vi kan ikke akkurat påstå at de var slike som gikk på tur i skog eller mark. Det var liksom ikke det de hadde mest lyst til, eller skal vi si interesse av. Men vi ungene tok ikke det så tungt, vi klarte fint å finne på ting selv. Jeg var ei jente som likte godt å leke alene også. Da diktet og sang jeg om det jeg holdt på med, og storkoste meg. Er vel derfor jeg fortsatt liker å holde på alene. 😉

Det var også en lekestue oppe i skogkanten som naboen hadde, og der lekte vi ofte. Husker godt dette surgraset vi «kokte» til mat i denne lekestua. Hadde mye moro med det. Mamma kan fortelle at om vi maste, eller ikke visste hva vi skulle finne på, så satte hun oss i gang enten med å leke med dukker, kle på dem osv. eller andre ting.  Hun strikket mye dukkeklær på denne tiden.

Og hun lånte til og med pappas bukser for å være med ut og stå på ski i bakken rett utenfor huset.  Hun var oppdratt til at man ikke skulle gå i bukser, så det hadde hun ikke. Heldigvis førte hun ikke dette videre til oss ungene. Men jeg skal si hun var flink på ski 🙂

Vi lærte tidlig å hjelpe til i huset. Blant annet stryke klær. Vi to eldste hadde strykejern som kunne varmes på mammas strykejern, så lommetørkler, undertøy (ja, mamma strøk også undertøy), glasshåndklær o.l var det vi som strøk. Er kanskje derfor jeg synes stryking av tøy fortsatt er helt greit å gjøre 😉 Men jeg har slutta å stryke sengetøy og håndklær, og har vel aldri ført videre å stryke undertøy 😉

 

Vi hadde ikke tv, så lørdager var det å høre på barnetimen foran radiokabinettet. Da hadde vi tatt lørdagsbadet (i en balje på kjøkkenet, eller bare vanlig vask), vi hadde ikke dusj eller badekar den gangen. Når vi så hadde hørt barnetimen som gikk klokka 17:00 så spurtet vi ned bakken til nabojenta, for vi fikk lov til å se barnetv hos dem på lørdager. Dermed fikk vi også med oss blant annet Pippi Langstrømpe. 🙂

Ettersom vi ikke hadde bad, så hadde vi heller ikke toalett inne.  Det var utedo bak låven oppi bakken. Der var det sitteplasser til 2 ihvertfall 😉 Tror faktisk det var til 3 jeg…to litt store hull, og et lite 😉 Det vil si at familien kunne gå sammen før i tiden. 🙂 På mørke vinterkvelder, så syntes vi søstrene at det var veldig greit å gå dit samtidig. Nissen eller annet skrømt kunne jo dukke opp bak låven. 😀

Når vi snakker om nissen, så kom han faktisk hver jul. Vi eldste kunne vel kjenne igjen pappas hender, men en jul så kom det en nisse, som vi fortsatt ikke vet hvem er.

Mamma sto og strøk skjørtet sitt, klokka var nesten 17:00. Hun var med andre ord litt sent ute. Også så vi ungene plutselig at det var en nisse på vei opp bakken. Mamma fikk fart på seg, kan du si. Hun ryddet bort teppe og laken på kjøkkenbordet i en fei (hadde ikke strykebrett den gangen), og fikk på seg skjørtet. Så når nissen kom, så var alt strøkent 😀

Mange gode minner fra juleforberedelser, og baking. Mamma gjorde alt siste uka, så man kan vel si det slik at huset sto på hue. 🙂

Det skulle jo vaskes fra tak til gulv, og minst 7 slags kaker bakes. Mamma holdt på til langt på natt, og vi ungene var med å bakte freiakjeks og annet. Og da var det på med «skaut» (de laget mamma av de hvite bomullsstykkene som ble brukt som bleier når ungene var små) Og forklær selvfølgelig. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene.

 

 

 

Og jul ble det! Vi koste oss julaften, vi synes vi fikk veldig mange pakker. Pappa gjemte en del av dem, slik at vi kunne lete dem opp. Men først var det oppvaska etter julemiddagen. Den måtte tas før gaver ble pakket opp. Nå for tiden får ungene pakker i løpet av hele dagen enkelte steder, men vi måtte pent vente. Og det var noe med denne ventinga som gjorde det ekstra spennende.

Her er jeg i full fart for å finne pakker 🙂


 

Og pakker ble det 🙂

Nå blir det jammen meg et kjempelangt innlegg igjen. Tenkte jeg skulle gjøre med ferdig med Nord-Norge, før jeg setter kursen sørover. 🙂

 

#ulykke #utforkjøring #bilulykke #lek #blåbær #nisse #julenisse #baking #julekaker #julerengjøring #blogg #hverdagen #julegaver #barnetimen #barnetv #trollvik #fjæra #skjell #bade

 

Livet mitt – Kapittel 2

For et par dager siden hadde jeg et innlegg om livet mitt. Kapittel 1. Her kan du lese dette innlegget.

Tenkte jeg skulle hoppe litt tilbake til tiden i Trollvik igjen, før jeg tar dere med over Atlanteren. Det er en del av det vi opplevde som var veldig tøft for ei lita jenta, og som er noe jeg husker som det var i går.

Sommerferiene var den årstiden som var greiest når det gjaldt å besøke familien på Østlandet, og vi tilbrakte derfor en del av sommeren hos mine besteforeldre i Rakkestad. Det var en lang biltur, men det gikk stort sett greit. Mye venting på ferger, og jeg husker spesielt en tur. Da så vi ferga la ut fra kai, og vi rakk den akkurat ikke.  Kunne vært greit det, men det var bare det at det var siste ferga for kvelden. Og vi var da 3 voksne, og 4 barn som måtte sove i bilen til neste morgen. For meg som var 8-9 år var det som et mareritt. Men det gikk det også som alt annet 🙂

Det jeg skal fortelle nå var en av sommerferiene vi dro sørover mens vi bodde i Nord-Norge.  Mamma hadde pakket alle kofferter, de sto klare med lokket åpent, bare å legge inn siste plaggene før vi skulle dra neste morgen.

Vi hadde besøk av 2 andre ektepar, som skulle reise med fly samme kveld. Vi kom hjem fra møte (som vi jo ofte var på), og når vi gikk opp bakken fra parkeringen der bilen sto, så gikk mamma som vanlig og kikket på huset og vinduene. Plutselig sier hun; Hvem er det som har tatt ned gardinene? Er det Tor tro? Tor var altså en nabo. Men hvorfor han skulle ta ned gardiner for å ha det moro, det forsto jeg ikke helt.

Her er huset vi bodde i

Vi hadde flott utsikt over til Senja

Litt dårlig kvalitet på bildene, men det er pga at de er tatt fra gamle 8 mm filmer 

 

Mamma fikk en litt uggen følelse, og skyndte seg inn. Da hun åpnet døra utbrøt hun: Kjære Gud! Og når mamma sier det, da er det noe fælt som har skjedd. Ihvertfall i hennes øyne. Og denne gangen så var det også det.

Vaskemaskin hadde stått på da vi dro, og det viste seg at den hadde tatt fyr. Men til alt hell var det ingen vinduer åpne, så brannen hadde ikke fått nok oksygen til å ta skikkelig fyr. Det ble bare ulmebrann. Men jeg skal fortelle deg at ulmebrann fører til utrolig  mye sot!

Alt var nedsotet. Klær i koffertene, bilder, vegger, tak..you name it!

Det ble både tårer og mye andre følelser. Gjestene våre skulle jo også reise, og heldigvis hadde de lukket igjen sine kofferter. Så denne kvelden ble det litt mye styr. De vasket og pakket koffertene sine, mens tårene rant. Pappa kjørte de avgårde for de skulle med fly eller tog

Vi skulle dra på ferie dagen etterpå, og vi gjorde det også. De pakket alt som var nedsotet i svarte søppelsekker, tok det med, låste og dro til Østfold. Hvordan de orket å gjøre det, ja, det vet de nesten ikke selv heller tror jeg.

Uansett, ferien ble bra. Klærne ble vasket hos mine besteforeldre, og ihvertfall vi ungene tenkte ikke så mye på dette da. Mamma slet nok litt, men hun sa ikke så mye om det til oss ungene som jeg kan huske.

Etter noen uker i Østfold bar det så i vei nordover igjen. Det var nok ikke bare med glede, for de visste jo hva som ventet. Et nedsotet hus, som måtte ha skikkelig rundvask.

På vei hjem ble det ikke helt som man skulle ønsket. Det kom en bil over i feil kjørefelt, og den smalt skikkelig inn i vår folkevogn kassebil. De som hørte smellet trodde ikke det var liv igjen i bilen.

 

Slik så bilen ut etter kollisjonen. Vi hadde ikke rukket å ha den så lenge.

 

På denne turen hadde vi også med oss ei eldre dame, og hun hadde med masse jordbær og annet. Vi ungene og denne dama satt bak i bilen, og det gikk stort sett bra med oss. Med mine foreldre derimot var det ikke så bra. Mamma hadde fått skikkelig kutt i hodet, som gikk ned til øyet, og det var ganske mye blod, og det var vanskelig å vite hva som var blod, og hva som var jordbær.

Min eldste søster var 10-11 år,  og min yngste bror var 1 år. Vi fikk vel litt sjokk vi ungene. Jeg husker at jeg besvimte, lillebroren min fikk skrubbsår, og de andre klarte seg fysisk bra.

Mamma snudde seg mot oss for å høre om det hadde gått bra, og da fikk hun klar beskjed av den eldre dama om at hun måtte snu seg. Det var ikke så pent syn akkurat.

Pappa kom med en kommentar som også sitter som spikret hos meg: Jeg tror jeg har brukket benet!  Han satt også fast, så han kom ingen vei. Det kom mange folk til og hjalp oss. Noen tok med seg mamma og pappa i personbil, og de møtte ambulansen på veien.

Vi ungene og den eldre dama fikk overnatte hos folk som bodde i nærheten av der ulykka skjedde. De tok godt vare på oss, men det var ganske traumatisk for oss barna. Det skjedde også andre ting som gjorde det ekstra tøft for oss, men det skal jeg ikke si noe om her. Storesøstra mi og jeg tok oss av de yngste, og vi gjorde så godt vi kunne med å trøste hverandre.

Mamma og pappa ble jo på sykehuset, mamma en uke, og pappa i 6 uker mener jeg det var. Vi fikk i mellomtiden bo hos denne eldra dama, og det var nok ikke lett for hverken henne eller oss. Vi var ihvertfall veldig glade når mamma endelig kom, og vi kunne reise hjem. Pappa skrev brev til oss, og vi har de brevene enda. Sterkt å lese hvor mye han savnet oss, og tenkte på oss da.

Huset vårt var jo ikke akkurat beboelig etter ulmebrannen, og mamma bekymret seg for hvordan hun skulle klare alt dette.

Da vi kom hjem viste det seg at de flotte naboene våre hadde vasket ned hele huset så godt det lot seg gjøre, og vi kunne derfor bo der med en gang. Det var en utrolig jobb de hadde gjort, og mamma og pappa fikk vel aldri takket dem nok!

De hadde jo hørt om ulykken, og da ønsket de å hjelpe oss.

Tenk å ha slike naboer! ❤

 

 

Den sommeren glemte vel aldri noen av oss.

 

Pappa slet veldig med benet en lang periode. Det ble betennelser og det ville ikke gro. Han innså til slutt at kanskje det hadde noe å gjøre med at han ikke var så villig til å dra til Sør-Amerika. Han vegret seg en del, fortalte han i ettertid.

Så bestemte han seg for at: greit vi skal dra! Han fortalte at han sa dette til Gud. Og når han hadde sagt disse ordene, gikk det ikke lang tid før  betennelsen ble borte, og såret grodde. Om det var tilfelle, eller tilfeldig? Det er ikke opp til meg å uttale meg om, men jeg har min tro! 🙂

Fortsettelse følger…..

 

 

#sommer #sommerferie #ulmebrann #blogg #tro #Gud #bilulykke #østfold #rakkestad #besteforeldre #ferie #naboer

Livet mitt – Kapittel 1

Ettersom jeg i går skrev om hjemmet mitt, og hvor godt det er å komme hjem, så ble jeg minnet om at jeg lovte dere å dele litt mer om meg selv etterhvert. Kanskje tiden er kommet for å fortelle litt personlig om meg selv.

Om du lurer på hvorfor jeg kom på det når jeg skrev om hjemmet mitt, så er det fordi jeg har hatt så mange steder jeg har kalt hjem. Du kan se innlegget fra i går HER

Og det kan kanskje se ut som om jeg mener at det er VÅRT hjem fordi vi eier det, men det tenkte jeg ikke på. For meg er hjemmet mitt der jeg bor uansett om vi leier, eier, eller er på et hotellrom når vi er borte for en uke eller mer. Da kommer vi liksom hjem, når vi er på vårt rom. Så det er vel mer der jeg kan låse døra, og være bare meg. Ja, for sammen  med mannen min kan jeg være bare meg. Han godtar meg akkurat som den jeg er. Trenger ikke pynte på hverken innsiden, eller utsiden sammen med ham. Og det er så godt!

Vel, jeg sporet litt av her…..det er livet mitt du skal få en liten del av i dag.

Jeg har levd et langt og godt liv så langt, og tror jeg har mange gode år igjen. Det har ikke bare vært et enkelt liv, men det er mitt liv!

 

Jeg ble født en vårdag i april 1962. Fikk høre at det hørtes ut som om jeg skrek nei, da jeg kom, og etter alt livet mitt har inneholdt, så kan jeg forstå at jeg protesterte litt 😉 Ettersom jeg var kulerund i hodet, så var det nok ikke så godt for mamma heller. 😉

Dette står det i albumet mamma lagde til meg, og som jeg har fått med meg videre i livet.

 

Som du ser, så var jeg mørk i håret, og hadde mye hår. Noe jeg fortsatt har  til frisørens store glede. 🙂

 

 

 

Her er jeg med pappan min. Det skulle vise seg at jeg ble pappajente. Det var han som trøstet meg når jeg hadde mareritt etc. når jeg vokste opp. Han var veldig tålmodig. Og han fortalte oss eventyr, både artige, og skumle 🙂

 

Mine første leveår bodde vi i Østfold, nærmere bestemt Rakkestad, Her kan du lese mer om denne bygda.  Der bodde vi i andre etg. hos mine besteforeldre til mine foreldre fikk råd til å leie noe annet. Var ikke så enkelt for dem den tiden der. Men de klarte det etter en liten stund, og da flyttet vi til Kurland i Sarpsborg kommune.

Her kan du se mamma og meg på balkongen i blokka vi bodde en stund. Vi bodde et annet sted også på Kurland, men der har jeg ikke noen bilder fra.

 

Vi bodde der til jeg var sånn ca. 3- 4 år, og da flyttet vi til en leilighet som pinsemenigheten i Sarpsborg hadde i Pellygt. 50. Der var mine foreldre vaktmestere den tiden vi bodde der, og vi var med på søndagsskole og møter fra vi var små i pinsemenigheten som hadde lokaler i samme bygg

 

Her er litt bilder fra meg denne tiden. Som du kan se på bilde øverst til høyre, er ingenting overlatt til tilfeldighetene når mamma pynta meg til 17. mai. 😉

 

Mens vi bodde her økte familien med et barn til, og jeg som var nr to, ble storesøster jeg også. 🙂

 

Mine foreldre ble deretter evangelister, og det førte til at vi flyttet til Nord-Norge, først bodde vi en tid på Finnsnes, før vi flyttet til et hus vi kunne leie i Trollvik. Du kan lese mer om Trollvik  HER

Mens vi bodde i Finnsnes kom nr 4. Endelig en gutt, til pappas store glede! Så mamma hadde nok å fylle hverdagen med som hjemmeværende med 4 barn.

Jeg var 6 år gammel da vi flyttet dit, så det var der, i Lensvik kommune jeg begynte på skolen. Mener det var 3-4 km til skolen fra der vi bodde, og på vinteren fikk vi ofte sitte på med læreren, men vi gikk hjem igjen. Og for det meste gikk vi, eller syklet begge veier.

Jeg trivdes veldig godt i Trollvika, og det er vel derfra jeg har tatt med meg gleden over mørketida, og snørike vintere. (Selv om jeg nå begynner å bli så voksen at jeg gleder meg mer til våren)

Men den tiden gikk jeg en del på ski, selv om jeg aldri ble helt trygg på å kjøre i bakker e.l. Men jeg hadde et skikort som vi kunne fylle inn km på, så jeg gikk runde på runde utpå jordet. Og vi akte og hadde mye moro.

Her kan du se meg på morfars hjemmelagde ski. 🙂

 

Husker godt at ullvottene hang til tørk inne ved ovnen i stua hvor vi fyrte meg koks. Kan ikke huske at vi kjedet oss. Det var alltid noe å finne på der vi bodde oppe i skogkanten. Sommer som vinter. Vi var ute det meste av dagen, og holdt på nesten til sengetid før vi måtte inn. Ihvertfall på sommeren. På vinteren var det mye tegning, lesing etc. Jeg var, og er en skikkelig lesehest. 🙂

 

Og sommerene var jo bare magiske, med lange, lyse netter. Det hendte vi var ute og lekte til langt på natt. Og for at vi skulle få sove måtte mamma henge opp tepper foran vinduene. Vi hadde ikke noe blendingsrullegardin den gangen. 🙂

 

Vi bodde der i tilsammen 4 år.  Da var tiden kommet til at mine foreldre ønsket å følge kallet de begge følte. Nemlig å dra til Sør-Amerika som misjonærer. Vi flyttet derfor fra Trollvik til Klokkarstua i HURUM, hvor vi bodde et års tid før vi skulle reise til indianerene i Paraguay, Sør-Amerika. Du kan lese mer om dette landet HER

Dette er vel nok for i dag i første kapittel tenker jeg. Og dette blir jo bare litt av alt jeg har opplevd, men skulle jeg skrive alt jeg husker så blir det en ganske så tykk bok, så jeg får fatte meg litt i korte drag her på bloggen.

 

Du må gjerne komme meg spørsmål om det er noe du lurer på når du leser innlegg om livet mitt. Skal svare så godt jeg kan 🙂

 

 

#livet #mitt #livetmitt #rakkestad #sarpsborg #kurland #finnsnes #trollvik #hurum #søramerika #paraguay #vinter #sommer #født #blogg #fortelle #pappa #mamma #pinsemenighet #evangelister

Hjemmet mitt

I dag når jeg kom hjem, sliten og litt utmattet, kjente jeg hvor godt det var å komme HJEM!

Vi har vårt eget hjem. Det er mitt, det er vårt. Det er vår egen trygge «hule» 

Og da skal det ikke mere til før jeg får noen strofer i hodet..

I dag var det da selvfølgelig:

«Hjem, hjem, mitt kjære hjem. Nei, intet sted i verden, er skjønt som du mitt hjem! «

Har du så flott hjem du da, tenker du kanskje.  Vel, flott og flott….det er MITT hjem! 

Det er VÅRT hjem! 

Og da er det ikke hvor flott, stort eller lite det er. 

Det er bare den følelsen man får når man kommer HJEM!

Tryggheten man føler når man kan låse døra, skalke alle luker, og bare være hjemme…

Det er for meg en av de beste følelsene jeg vet om. Jeg er så heldig at jeg har et hjem!

En liten bit av hjemme hos oss  🙂

#hjem #hjemme #trygg #hule #hverdagen #sliten #mitt #vårt #blogg

Skirenn

Neida, ikke barneskirenn. 😉

I dag har det igjen vært skirenn på tv. Er litt metta på det, men det har nå stått på i bakgrunnen. 

 

Når jeg lager mat eller gjør andre ting samtidig som jeg hører på kommentatorer og løpere, kommer det så mange tanker i hue mitt. 

Noen av svarene fra løperne er slik at man kan få litt rare tanker og idéer.

Som feks når Klæbu svarer at han får ta «Ett skirenn om gangen».

«Ja, så klart du må gjøre det Johannes Høsflot Klæbu. Nøtter,nte å ta flere på en gang. Det trodde jeg du hadde forstått nå da.» 😉 Ellers ville du vært rimelig sliten når du kom i mål..

Og så var det han som fikk ta «med seg denne 6. plassen»…

Herlighet! Det går da ikke an å legge den igjen. Er du nr 6 i mål, så er du nr 6.  

Ikke helt sikker på hvordan du skal ta med deg 6. plassen egentlig… ? Tar du den i sekken, eller i lomma?

Så, som du skjønner…i dag kan det dukke opp mye rart i topplokket mitt 😀

Ja, altså…topplokket er hodet. Hehe…akkurat som om du ikke forsto det  🙂

 

Når jeg nå leser igjennom innlegget mitt så slår det meg:

Er vel kanskje det mange av oss gjør, tar flere «renn» (gjøremål) på en gang. Ihvertfall gjør jeg det ofte i tankene

Kan være noe å lære av idrettsfolk der. Skal man bli god, klare å gjøre jobben godt, så må man ha riktig fokus. 

Fokus på det jeg gjør akkurat her og nå!

Ja, det skal jeg ta med meg i dag, og i morgen….og i fremtiden! 🙂

Sånn kan det også gå.. Fra tull og tøys til ramme alvor  🙂

 

 

#skirenn #barneskirenn #fokus #gjøremål #blogg #tanker #idéer #tullogtøys