Livet mitt – Kapittel 13

Livet mitt

Fortsetter like godt ganske raskt i dag. Kom du inn i livet mitt nå, så kan du lese de forrige kapitlene HER

De første kapitlene HER og HER 

Fra historien om min dåpsdag, skal jeg nå over til en leir jeg var med på som 14-åring.

Har vært på leir som barn, men første gang som tenåring. Min onkel var en av lederne, og om det var positivt eller ikke, det skal du få høre litt mer om. 😉

Vet ikke om du har vært på leir, men det er sikkert mange slag av type leir. Dette var en såkalt «kristen» leir under pinsemenigheten, og det var alltid spennende å se hvem som var der. Om jeg ble kjent med de andre og om jeg ville ha det fint.

Jeg slet litt i ungdommen med å bli kjent med andre ungdommer. Tror kanskje det kom av at tiden i Sør-Amerika da vi var bare en liten gjeng med unger i alle aldre, og jeg var uvant med Norge og mange ungdommer på et sted.

Jeg var der sammen med eldste søstra mi, og tanta mi, men de hadde jo ikke lyst til å være med meg hele tiden. Og det var vel like greit.

Nå er det jo ikke bare jenter på slike leire, så det var noen kjekke gutter der også 😉  Ja, du lese riktig; kjekke gutter! 😀

Det var spesielt en jeg så litt mer på. Jeg turte jo ikke snakke med han, så det ble bare litt ekstra lange blikk. Tenkte jo ikke at han skulle gjøre noe med det. Var bare spennende å kjenne på slike følelser, det å synes en ung gutt var kjekk. 😉

Hadde jo aldri hatt noen kjæreste, herlighet, jeg var da bare 14, men hadde nok sett litt på guttene på internatskolen også. Var jo noen kjekke der også (les  en kjekk) men han så aldri til min kant. De som så til min kant den tiden, da jeg var 12-13 år de viste sin interesse ved å erte meg og plage meg. Hva slags flørting er det da? 😉 Så de likte jeg absolutt ikke. Ble så sint en gang at jeg slo gitaren min i hodet på den ene gutten, og kassa sprakk gitt. Kan tro jeg angret på akkurat det. Ikke fordi han fikk vondt i hodet, men fordi gitaren min fikk varig mén. 😀

Vel, tilbake til leiren. Den var på et sted som het Nylænne i Stjørdal. Der var det altså en kjekk trønder, (Rødme, rødme….) dessverre ikke han jeg er gift med nå, men det viser jo bare at jeg synes trøndere er kjekke 😉     

Etter en tid med å bare se, så ba han meg sette meg ved siden av ham på en stubbe oppi skogkanten. Vi kunne sees fra husene, men det var jo greit. Snakke litt kunne vi jo. Men så gikk jammen meg denne trønderen rett på sak. ( De har jo en tendens til å gjøre det) Også spurte han om jeg mente noe med blikka jeg sendte ham. …(rødme, rødme igjen og igjen. ;))

Pila viser sånn ca hvor stubben var 🙂

Jeg måtte jo til slutt svare, og så sa jeg: Ja, jo, jeg mente vel det.  Husker ikke om vi snakket så mye mer, jeg var så flau så jeg ville bare gå. Tror jeg gjorde det ganske raskt etter en liten stotrende samtale.

Så skulle jeg vaske litt klær, men gikk ut en tur først. Da kom denne kjekke gutten bort til meg igjen, og spurte om vi skulle gå tur. Det turte jeg ikke altså…hjelpes meg. Alle kunne jo se det, onkelen min også. Huffamegen. Så jeg unnskyldte meg med at jeg måtte vaske klær først.  Og tror du ikke han spurte om jeg kunne vaske skjorta hans også. Kunne jo ikke si nei, hadde ikke lært meg ordet nei enda nemlig.

Så jeg vasket skjorta hans jeg, men så fikk jeg et dilemma; Hvor skal jeg henge skjorte til tørk da? Joda, jeg valgte et stede som ikke syntes så godt…inne…jeg hang den på utsiden av badevinduet. For der syntes den jo ikke i det hele tatt…

Gjett om dette ble oppdaget da! 😀  Men det visste ikke jeg før siste kvelden.

Nå ble det til at vi gikk en tur til slutt. Også tok han hånda mi også, men slapp den når vi kom til husa igjen da. Den vi traff når vi kom tilbake var selvfølgelig onkelen min, og han er ikke en som ikke lar seg merke med noe, nei, han elsker å erte litt, og få en stakkar til å rødme. Ihvertfall følte jeg det sånn. Så vi var liksom sammen den kjekke gutten og jeg da.

Siste kvelden hadde noen diktet sang, og der hadde de vært så snille å ta med vasking og tørking av skjorta. Gjett hvem som forsvant ut av rommet da?

Jaja, jeg overlevde, vi var kjærester, og skrev brev til hverandre en liten stund. Vi bodde jo langt fra hverandre. Etter en kort stund fikk jeg et brev hvor han gjorde slutt. Han hadde truffet en annen. 

Som 14 åring var jo dette veldig hardt å få vite gjennom brev, og jeg satt foran ovnen og brant alle brevene. Dumt, hadde jo vært artig å lest dem nå 😉  Har nemlig nå nettopp fått tilbake brev jeg skrev som barn fra 6-12 år, og jeg lo så jeg gråt over hvordan jeg skrev. Det skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.

Vel, jeg kom nå relativt raskt over denne kjekke gutten, så det var vel slik det er i den alderen. Man forelsker seg lett, også går det heldigvis fort over. 

Artig minne er det nå, og en del av livet mitt. 🙂

 

Meg som 14 åring

 

 

 

 

#kjæreste #flau #blikk #hverdagen #ungdom #14 #leir #brudd #tur #skjorte #trønder #ungdom #forelsket

4 kommentarer om “Livet mitt – Kapittel 13

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..