Livet mitt – Kapittel 18

Som du kunne lese i forrige kapitel HER, så ble det ikke mange årene i Norge før vi skulle sette kursen mot Paraguay igjen.

Jeg maste veldig på foreldrene mine om å få være igjen i Norge. Eldste søstra mi skulle jo være her. Men nei, det var ikke mulig. Jeg var ikke myndig, og måtte nok pent føye meg.

Etter avskjedsfester og pakking, dro vi avgårde til Fornebu. Når vi kom dit var det jo den vanlige passkontrollen, og da viste det seg at passet mitt hadde gått ut. Jeg ble jo hoppende, sprettende glad!  Nå kan jeg ikke dra, husker jeg at jeg tenkte. 🙂

Pappa gikk avgårde og ble borte en stund, og når han kom tilbake, hadde han ordnet så jeg kom igjennom allikevel. Et nødpass ble utstedt, og skuffelsen hos meg var stor. Var jo ikke det at jeg ikke ville være med familien min, hadde bare tanker og følelser et helt annet sted. 😉

 

Her venter vi på pappa

 

Vi kom oss ombord på flyet, og jeg prøvde å slappe av med en bok… tror jeg måtte lese sidene omigjen, for jeg mener å huske at tankene var et helt annet sted enn på det som sto i boka. Var vel mer for å få være i fred for søstra mi som satt ved siden av meg, at jeg leste tenker jeg.

 

Flyturen gikk fint, og vi kom vel fram til flyplassen i Paraguay. En mye enklere og raskere reise enn forrige gang med båt. Vi ble møtt på flyplassen av andre misjonærer, og vi bodde første tiden i en liten by som het Caacupé.  Du kan lese mer om det HER.

Vi bodde hjemme hos noen misjonærer, som skulle reise til Norge året etterpå. Jeg husker så godt jeg satt og sang og spilte, og diktet sang om hvor mye jeg lengtet til Norge 😉

Vi hadde vel bare vært noen dager når jeg snakket med mine foreldre igjen, sa hvor mye jeg ønsket å reise hjem, og jeg mener å huske at det ble bestemt ganske tidlig at jeg skulle reise hjem sammen med de vi bodde hos den første tiden. Da ble det mye lettere, og året ble fint også for meg. 

Det var snakk om at jeg skulle gå på en amerikansk skole, men jeg stolte ikke nok på meg selv, at jeg ville klare skole som gikk bare på engelsk, så det ble ikke noe av det. Dessverre tenker jeg nå. Tror nok jeg hadde klart det, for språk er noe jeg alltid har hatt lett for.

I stedet jobbet jeg det året jeg var i Paraguay, 1978-1979.  Litt som hushjelp hos noen misjonærer, og litt som lærer for de første klassetrinna på den Norske skolen. Det synte jeg var veldig artig, men jeg hadde jo ingen utdannelse enda, så det ble bare litt som hjelpelærer. Var det jeg burde utdannet meg til, for det var et ønske fra jeg var lita. Jeg skulle bli lærerinne.  Vet ikke hvorfor jeg slapp dette, men det ble ihvertfall ikke noe av.

Vi bodde i Asuncion mesteparten av tiden, og reiste også til Paso Cadena og andre steder foreldrene mine hadde møter.

Du kan se litt av det på bildene

 

Her er vi hjemme hos noen indianere og har møte, og hjelper dem praktisk. Hadde som regel med brukte klær fra Norge, og det var så herlig å se hvor glad de ble. 🙂

 

Her sitter jeg i bilen på en av de mange turene vi var på. Lillebroren min satt som regel på fanget, og vi sang, eller jeg fortalte eventyr.

Han husker fortsatt at han syntes en av sangene var veldig skummel:

«Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro. Da hørte jeg fra lien, en gjøk som sang ko – ko.» 

Jeg tenkte ikke på da at han kunne synes den var skummel, og han var liten og sa ingenting om det. Litt artig å snakke med søskna mine om tiden i Paraguay, og hva vi husker. Hvilke minner vi har. Det er jo veldig forskjellig ettersom hvilken alder vi var i.

 

Vi var også på bytur mamma og jeg, og jeg poserte villig ser det ut til 🙂 Og når jeg ser bildene nå, så forstår jeg ikke helt at jeg synes jeg var så tykk 😉

 

Fortsettelse følger i neste kapitel. Håper du følger med meg videre også. 🙂

 

#livetmitt #kjæreste #flytte #paraguay #søramerika #blogg #livet #pasocadena #asuncion #caacupé

6 kommentarer om “Livet mitt – Kapittel 18

  1. Veldig annerledes oppvekst for deg enn for meg..vi bodde jo på samme sted hele tiden ! Sikkert spennende med andre land og opplevelser litt utenom det vanlige..Men skjønner også at du gjerne ville vært «hjemme» i ungdomsåra.. Fiiiin du var og det er du jo fortsatt også ❤

    Liker

    1. annebe: Tusen takk for det. Hyggelig tilbakemelding. 🙂 Ja, det er nok et annerledes liv enn mange andre, og noen ganger har jeg vært misunnelig på dere som har bodd et sted hele livet. Allikevel vil jeg ikke være det jeg har opplevd foruten heller. 😉 Lærer jo mye underveis. Men det er vel en grunn til at jeg ikke liker å flytte og farte så mye nå. 🙂

      Liker

  2. Så spennende…om du kommer deg hjem, og om kjæresten fortsatt er kjæreste….hihih…DET vet bare du…:-) Flotte bilder og takk for at vi får del i litt av dine barndoms eventyr….Ha en god kveld!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..