Livet mitt – Kapittel 19

Da kommer fortsettelsen på historien om livet mitt.

Du kunne lese i kapittel 18 at jeg måtte være med mine foreldre til Paraguay igjen.  Det var som dere forstår, tungt å reise fra kjæresten, men når jeg måtte, så var det ikke så mye annet å gjøre. 

Etter en liten stund ble vi enige om at jeg ihvertfall skulle være der et år, så skulle jeg reise hjem sammen med en annen familie. Var jo en lang reise, og jeg var for ung til å ta den turen helt alene.

 

Tross alt ble det en fin tid i Paraguay. Jeg var med foreldrene mine både til Paso Cadena, Asuncion, og andre steder. Var jo gammel nok til å være mer til hjelp nå. Og med småsøsken, var det nok å hjelpe til med. Er jo ganske stor aldersforskjell.

 

Det gikk i brevskriving med familie og kjæresten i Norge, og selv om postgangen var treg, så kom det da noen brev. Etter en tid, synes jeg det tok mistenkelig lang tid før jeg fikk brev.  Kjente at jeg ble urolig og nervøs, lurte på hvorfor det ikke kom brev. Hadde de på posthuset kanskje stjålet eller kastet det?

Det hendte nemlig ofte at post og pakker ble borte. Særlig pakker. Husker at en hel eske med julegaver ikke kom fram. Så det var nok andre som fikk glede av juleduker, brun ost og melkesjokolade blant annet. Det var ikke få ganger mora mi tok turen inn og sa klart i fra hva hun mente om dette. Hendte jo at brev vi fikk var åpnet. De sjekket om det skulle være noen penger der. 

Tilbake til brevet fra kjæresten som tok lang tid….

Endelig kom det. Pappa kom hjem med posten og jeg ble så glad, samtidig som jeg var veldig nervøs og spent når jeg åpnet det. Leste noen linjer, også kjente jeg at jeg holdt på å besvime. Det var en hard påkjenning å være så langt borte, og motta et brev hvor han gjorde slutt. Han syntes det ble for stor avstand blant annet.

Foreldrene mine fulgte med på meg når jeg leste, for de var nesten like spente de. Etterpå sa de at jeg ble kritthvit i ansiktet. Og det var jo det jeg kjente selv også. All farge og styrke forlot kroppen en liten stund. Det var veldig hardt. Spesielt det at jeg ikke fikk snakket med ham. Var jo ikke mulig å bare ta tlf den gangen. Mobiltlf fantes ikke, og det kostet en formue å ringe. Og jeg hadde nok ikke klart meg med 5 minutter for å si det sånn.

Så det var bare å skrive tilbake. Husker ikke noe av hva jeg skrev, men var nok en del spørsmål i det brevet, og jeg kan nok tenke meg at jeg skrev hvor lei meg jeg var også. Var ikke stoltere enn det jeg den gangen 😉

Mamma og pappa ble også veldig lei seg, for de likte ham godt de også. 

Men livet går alltid videre, og etter en stund klarte jeg å være glad igjen, og kom litt over det. Ihvertfall jobbet jeg for det. Er jo ingen vits i å gråte over spilt melk. 

Klarte til og med å se på andre gutter, men det var ikke så mange som kom opp i mot han foreløpig. (skulle bare visst den gangen at det var en trønder som var drømmemannen min ;))

Ved siden av der vi bodde var det en kirke, og det hendte jeg gikk på Gudstjeneste der. Og der var det jammen meg en veldig kjekk gutt der også. Jeg syntes til og med han lignet litt på han du vet 😉

Vi kom i snakk, og vi sang til og med sammen en gang husker jeg. Han ble visst veldig interessert i meg, så jeg måtte være litt forsiktig. Der ute er man nesten forlovet bare man snakker med en annen gutt. Så når han ønsket å gi meg en gave, (som jeg selvfølgelig hadde veldig lyst til å ta imot), så måtte jeg takke pent nei. For da var det det samme som at jeg sa ja til at vi var forlovet. 😉

Men jeg har nå aldri vært så pen som jeg var der ute (ifølge guttene der). Jeg var som en lilje i dalen, og ble plystret etter m.m. For en 16 åring er jo det spennende 😉

Husker spesielt en gang på 15. mai. Soldatenes dag. De hadde opptog, og etterpå kom en lastebil med en hel drøss med kjekke soldater kjørende forbi mamma og meg, og jeg tror nesten alle som en plystret. Jeg snudde meg ikke (selv om jeg hadde lyst) men mamma snudde seg. 

Da ropte de: Nei, ikke du, henne…og pekte på meg. Gjett om jeg ble smigret da, og også flau! 😀 

Dere kan tror mamma passet godt på meg dette året. 😉

Var med på en ungdomsleir, og der også var det jo mye kjekk ungdom (les; gutter) Mamma var ved hvert et hushjørne for å følge med. Nå tror jeg ikke hun trengte å være så veldig bekymra, for jeg var jo så beskjeden og redd for å vise følelser, at jeg tror ikke det ville skje så mye galt.

Her er det gruppesamling

 

Hehe…stakkars, det var ikke enkelt for mamma. Men jeg hadde ikke tenkt å gifte meg med noen der. Jeg ville fortsatt hjem til Norge, og snakke med han som gjorde det slutt. Håpet jo at det allikevel kunne bli oss.

Går fint å leve i håpet en stund, ikke sant? 😉

Romantisk som jeg var sto jeg mye ute og beundret naturen og omgivelsene, spesielt på kvelden. 

Vi hadde takterrasse der vi bodde i Asunción, og der sto jeg mang en kveld og så opp mot stjernehimmelen og drømte meg bort 😉

Ikke minst hørte jeg sanger av Julio Iglesias blant andre. Og sangen om Lago azul i San Bernardino, kan jeg enda 😉

«Una noche tibia nos conicimos.

Junto al agua azul de Ypacaraí.

Tú cantabas triste por el camino,

viejas melodias en guaraní.

Y con el embrujo de tus canciones

Iba renaciendo tu amor en mí.

Y en la noche hermosa de plenilunio

De tus blancas manos sentí el calor

Que con tur caricias me dio el amor

Donegde estás ahora cuñataí

que tu suave canto no lla en mí

Donde estas ahora, mí ser te añora

con frenesí

Todo te recuerda mi dulce amor

junto al agua azul de Ypacaraí

Vuelve para siempre, mi amor te espera

Cuñataí»

 

      HER kan du høre den

 

Agua azul – blått vann

 

 

 

#livetmitt #livet #kjærlighet #kjærlighetsorg #slutt #paraguay #ypacarai #aguaazul #sanbernardino #brev

Livet mitt – Kapittel 18

Som du kunne lese i forrige kapitel HER, så ble det ikke mange årene i Norge før vi skulle sette kursen mot Paraguay igjen.

Jeg maste veldig på foreldrene mine om å få være igjen i Norge. Eldste søstra mi skulle jo være her. Men nei, det var ikke mulig. Jeg var ikke myndig, og måtte nok pent føye meg.

Etter avskjedsfester og pakking, dro vi avgårde til Fornebu. Når vi kom dit var det jo den vanlige passkontrollen, og da viste det seg at passet mitt hadde gått ut. Jeg ble jo hoppende, sprettende glad!  Nå kan jeg ikke dra, husker jeg at jeg tenkte. 🙂

Pappa gikk avgårde og ble borte en stund, og når han kom tilbake, hadde han ordnet så jeg kom igjennom allikevel. Et nødpass ble utstedt, og skuffelsen hos meg var stor. Var jo ikke det at jeg ikke ville være med familien min, hadde bare tanker og følelser et helt annet sted. 😉

 

Her venter vi på pappa

 

Vi kom oss ombord på flyet, og jeg prøvde å slappe av med en bok… tror jeg måtte lese sidene omigjen, for jeg mener å huske at tankene var et helt annet sted enn på det som sto i boka. Var vel mer for å få være i fred for søstra mi som satt ved siden av meg, at jeg leste tenker jeg.

 

Flyturen gikk fint, og vi kom vel fram til flyplassen i Paraguay. En mye enklere og raskere reise enn forrige gang med båt. Vi ble møtt på flyplassen av andre misjonærer, og vi bodde første tiden i en liten by som het Caacupé.  Du kan lese mer om det HER.

Vi bodde hjemme hos noen misjonærer, som skulle reise til Norge året etterpå. Jeg husker så godt jeg satt og sang og spilte, og diktet sang om hvor mye jeg lengtet til Norge 😉

Vi hadde vel bare vært noen dager når jeg snakket med mine foreldre igjen, sa hvor mye jeg ønsket å reise hjem, og jeg mener å huske at det ble bestemt ganske tidlig at jeg skulle reise hjem sammen med de vi bodde hos den første tiden. Da ble det mye lettere, og året ble fint også for meg. 

Det var snakk om at jeg skulle gå på en amerikansk skole, men jeg stolte ikke nok på meg selv, at jeg ville klare skole som gikk bare på engelsk, så det ble ikke noe av det. Dessverre tenker jeg nå. Tror nok jeg hadde klart det, for språk er noe jeg alltid har hatt lett for.

I stedet jobbet jeg det året jeg var i Paraguay, 1978-1979.  Litt som hushjelp hos noen misjonærer, og litt som lærer for de første klassetrinna på den Norske skolen. Det synte jeg var veldig artig, men jeg hadde jo ingen utdannelse enda, så det ble bare litt som hjelpelærer. Var det jeg burde utdannet meg til, for det var et ønske fra jeg var lita. Jeg skulle bli lærerinne.  Vet ikke hvorfor jeg slapp dette, men det ble ihvertfall ikke noe av.

Vi bodde i Asuncion mesteparten av tiden, og reiste også til Paso Cadena og andre steder foreldrene mine hadde møter.

Du kan se litt av det på bildene

 

Her er vi hjemme hos noen indianere og har møte, og hjelper dem praktisk. Hadde som regel med brukte klær fra Norge, og det var så herlig å se hvor glad de ble. 🙂

 

Her sitter jeg i bilen på en av de mange turene vi var på. Lillebroren min satt som regel på fanget, og vi sang, eller jeg fortalte eventyr.

Han husker fortsatt at han syntes en av sangene var veldig skummel:

«Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro. Da hørte jeg fra lien, en gjøk som sang ko – ko.» 

Jeg tenkte ikke på da at han kunne synes den var skummel, og han var liten og sa ingenting om det. Litt artig å snakke med søskna mine om tiden i Paraguay, og hva vi husker. Hvilke minner vi har. Det er jo veldig forskjellig ettersom hvilken alder vi var i.

 

Vi var også på bytur mamma og jeg, og jeg poserte villig ser det ut til 🙂 Og når jeg ser bildene nå, så forstår jeg ikke helt at jeg synes jeg var så tykk 😉

 

Fortsettelse følger i neste kapitel. Håper du følger med meg videre også. 🙂

 

#livetmitt #kjæreste #flytte #paraguay #søramerika #blogg #livet #pasocadena #asuncion #caacupé

Livet mitt – Kapittel 17

Livet mitt – forelsket igjen 🙂

At Østby i Trysil skulle bli det stedet hvor jeg kanskje har flest gode minner kommer nok av flere ting.  Men først skal du få linken til kapittel16 om du ikke fikk med deg det. 

En av grunnene til at jeg likte meg så godt i Østby er folkene der, de er kjempetrivelige, også dialekta da! 😀  Så kommer det at det var skikkelig vinter, mye snø og skikkelig kaldt. Jeg liker jo veldig godt det. 🙂

Jeg kunne bruke sparken, og gikk på ski. Det siste var jeg jo ikke så god på, men ble nå med vennene på en tur ihvertfall, som jeg husker. De måtte nok ta det litt med ro, for jeg var både treg og forsiktig. Pga årene i Paraguay fikk jeg jo ikke vedlikeholdt kunsten å gå på ski.

Men syntes det var litt artig også da. Bare ikke skia var bakglatte eller kladda. 😉 Har vært med på nok turer med det. For noen flotte vinterkvelder det var det året!

Ikke minst når vi kom til februar mnd.  Da skulle pinsemenigheten ha fellesmøter med misjonsmenigheten, og jeg troppet selvfølgelig opp. Den første kvelden var det en «Mannsmusikk» fra en menighet i Østfold som sang. Ja, de sang vel hele uka tror jeg. Der var det med et par unge gutter også, kjekke sådanne 😀  

På det første møtet sang disse to guttene duett, og de sang veldig bra. Og han ene var jo bare ekstra kjekk. Men lille meg, den grå musa som jeg følte meg som, turte jo ikke se til hans kant engang. Var jo greit når han sto og sang, for da så jo alle på han/dem likevel, 😉

Her ser du den lille grå jenta 😉  Nå skjønner jeg ikke helt hva jeg skjemtes for, men sånn er det jo i den alderen. Tenk så stygg jeg var hvis det blåste litt og håret ble bustete.. Ja, sånn tenkte jeg…også var jeg så veldig tykk 😉

 

Jeg glemte ikke helt denne unggutten på 18 år, var jo ikke så mye eldre enn meg. Men fikk vite at han var sammen med ei av ungjentene som var med, så da var jo det greit. Uoppnåelig for meg uansett.

De dro hjem igjen, men kom tilbake vel en uke etterpå.  Da var de flere dager, og søstra mi og jeg var med på ungdomsmøtene som ble holdt felles mellom menighetene.

En av kveldene gikk jeg ut en liten tur, og da sto han også utenfor. Jeg skyndte meg inn og hentet kåpa mi, tenkte å gå hjem, og kanskje jeg fikk snakket med han om ikke annet. Når jeg kom ut igjen hadde han gått på andre siden av veien.  Jeg bodde ikke så langt i fra lokalet så jeg begynte å gå hjemover. Plutselig kom den kjekke gutten skrånende over veien, spurte om han kunne få gå sammen med meg. Jeg sa ja, også gikk vi videre. Han la armen om meg, og vi gikk mange meter før noen av oss sa noe 🙂

Jeg kom til meg selv av at han spurte om det gikk bra, og jeg trodde jeg nesten ikke det jeg så. Han, den kjekke gutten gikk sammen med meg, og ønsket å være sammen med meg. Men var ikke han opptatt da?  Neida, han hadde gjort slutt med jenta etter første gang han så meg på møtet. Han hadde ikke glemt meg han heller. 😉

Så da ble vi sammen vi da. Men jeg turte ikke fortelle mamma og pappa det enda. Han spurte om han kunne få hente meg etter skolen dagen etterpå, og jeg sa ja.

Han sto og ventet på meg da jeg kom ut fra siste timen, og jeg skyndte meg å sette meg inn i bilen hans, og håpet at ingen så det. Men venninna mi, som tok samme bussen, så selvfølgelig det.  Turen hjem kjørte han en omvei, det var mye snø og tror du ikke han kjørte seg fast da. Jeg ble jo så nervøs når jeg forsto at vi ikke rakk hjem før bussen likevel. Var jo det vi skulle gjøre. 😉

 

Bilde lånt fra google

 

Så når jeg da endelig kom hjem etter at en bonde med traktor fikk oss opp fra snøfonna, da møtte jeg en mamma som ikke var helt blid. For venninna min var jo så «snill» at hun gikk innom og fortalte mamma at jeg ikke var med bussen. Og at jeg satt på med en gutt. Makan! Jeg ble ikke helt blid på venninna mi den dagen akkurat. Mamma «kjeftet». Dvs. hun sa klart i fra hva hun mente om at jeg ikke hadde sagt i fra, og han hadde på formiddagen vært hjemme og hjulpet pappa med bilen hans, så hun mente han burde sagt ifra 😉  Akkurat som han hadde lyst til å si  noe om dette. 🙂 Og jeg måtte jo huske hvor ung jeg var, osv. osv…

Vel, mens mamma ga meg inn, vasket jeg komfyren etter middagen, og jeg tror ikke den har vært så ren hverken før eller siden 😀 Likte nemlig ikke å få tilsnakk på noe som helst vis, og dette var så spesielt for meg at jeg ønsket ikke at den følelsen skulle forsvinne…

Det gikk nå bra, han ble godtatt, og var mye på besøk når han var i Østby. Mest ble det selvfølgelig brev igjen da. Jeg fylte 16 det året, og han 19. Det var en fin tid.

Jeg var også på besøk hos han, hjemme hos familien hans, og da var jeg nervøs da! Hjelp!  Også hadde de ordnet god mat og det var reker. Også jeg som ikke likte reker. Det var det første han også overrasket meg med en gang vi skulle kjøpe pølse med brød. Han ba om rekesalat, og det hørte ikke jeg før jeg sto med pølsa i hånda. Den som spiste rekesalat, det var meg 😉

Rekene slapp jeg unna ettersom de ordnet pølser også hjemme hos foreldrene. Da turte jeg si i fra, og beklaget selvfølgelig. Jeg unnskyldte meg vel for alt mulig i mange år.  Men jeg ble nå godtatt hjemme hos dem også 😀

Jeg var ikke så lenge i «Paradis», for en dag kom pappa og fortalte at vi skulle til Paraguay igjen.  Da ble jeg så lei meg. Jeg ønsket slett ikke å reise dit igjen, og ihvertfall ikke nå som jeg hadde fått meg kjæreste.  Men jeg var bare 16 år, og hadde ikke så mye jeg skulle sagt. Eldste søstra mi skulle være igjen hjemme, for hun var gammel nok nå, hun jobbet og skulle gå på Landbruksskole, så hun var heldig hun 😉 Spurte om ikke jeg kunne få være igjen i Norge, men det var blankt nei.

Så det var bare å forberede seg på…neste kapittel i livet mitt. Flytting igjen! 

 

 

#trysil #østby #forelsket #snø #kulde #kjærestetur #kjæreste #blogg #reker #familie #blogg #livetmitt #livet #flytteigjen

 

Livet mitt – Kapittel 16

Livet mitt

Kapittel 15, som du kan lese HER ble et litt spesielt innlegg. Hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om det tema jeg tok med der, men ettersom det har vært en del av mitt liv i mange år, var det likevel naturlig å ta med det også.

Om jeg skal ta med alle akspekt av livet mitt på godt og vondt, alle tanker og følelser, så ville det blitt en veldig tykk bok. Jeg kunne nok godt skrive om det, men er ikke sikker på at jeg ønsker å utlevere meg så totalt. Samtidig ville det nok vært mange som kunne kjent seg igjen, både som barn, ungdom og voksen.

Vi får nå se hvor skrivinga tar meg. 

Det har jo blitt mange kapitler allerede, og jeg er bare 14 år. På tide å reise litt videre. 🙂

Jeg hadde et fint år i Rakkestad, etterhvert ble jeg kjent med de fleste i klassen, og på slutten av skoleåret følte jeg mer at jeg var en av dem. Derfor var det nedtur for meg når mamma og pappa kom og fortalte at vi skulle flytte igjen.

Denne gangen bar det i vet til Østby i Trysil. De skulle igjen være forstanderpar i pinsemenigheten, og det fulgte med leilighet ved lokalet. Veldig fin natur, og koselige folk i Trysil, så dette året skulle også føre mye godt med seg etterhvert.

  HER kan du lese litt om Østby

Og her er 15 åringen Heidi 🙂

 

 

Jeg skulle jo begynne i 9. klasse, og jeg tror vel ikke jeg har gruet meg så mye til noe som jeg gjorde til første skoledagen. Sov dårlig natta’n før, og når jeg ventet på skolebussen som skulle ta oss til Innbygda i Trysil, der ungdomsskolen var, så var jeg ikke så veldig høy i hatten. Snakket ikke med noen av de jeg sto sammen med, for det turte jeg jo ikke. Første dagen husker jeg ikke stort fra. Men det jeg husker var at vi skulle jo velge hvilket valgfag vi ville ha, og da valgte jeg musikk.  Har alltid vært veldig glad i musikk, og tenkte at det passet for meg.

Første timen ble det musikk som jeg ikke hadde hørt så mye før, og vi skulle synge. Sangene vi lærte da, minner meg alltid om denne første tiden i Trysil, og det gir gode følelser tross alt. Det var Beatles med «It,s been a hard day’s night». 😉  Sangen kan du høre HER. Jeg kan første verset utenat enda 🙂

Selv om jeg regner med at alle vet hvem The Beatles er, så kan du lese mer om dem HER 

Allikevel kjente jeg at det nok ikke var rette valget for meg, ble for mye «verdslige» sanger, og jeg følte ikke jeg hadde lov til å være med å synge dem. (Dumt, men sånn var det da som du jo vet)’

Derfor valgte jeg å gå over på håndarbeid, og det var både artig og mindre artig. Jeg hadde heklet og brodert i mange år, men ikke sydd på maskin, klær o.l. Nå skulle vi sy både skjørt og bluse. Jeg klarte det, men om det var noe å skryte av, nei absolutt ikke.

Skjørtet var veldig enkelt, to deler sydd sammen. Litt sånn cordfløyelstoff. Enkelt, men jeg klarte å sette det sammen så den ene siden var rett, og den andre vrang. Men sånn ble det. 😉

Blusa slet jeg med, og fikk nok mye god hjelp fra lærerinna, men jeg brukte den faktisk i lang tid. Så den ble da grei nok. Det er det eneste jeg har sydd av klær på maskin. I voksen alder har jeg sydd puter, det var mye enklere. 🙂

2 av søstrene mine er flinke til å sy, de er mer kreative og har mer tro på seg selv. Også har de vel mer moro av det. Syntes aldri det var noe moro jeg. Har ikke nok av den typen tålmodighet. Men å sitte med hekletøy i timesvis, det var helt noe annet. Da koste jeg meg skikkelig. 😀 Er ikke få løpere og duker jeg har heklet. Til og med babytøy ble det etterhvert som barna mine kom til. 

Her kan du se litt av det jeg har hekla

 

Du så meg nok ikke uten hekletøy på den tiden, det fulgte med overalt. Bruker noen av dukene enda. Og broderte flere løpere også. 2 juleduker som jeg har brukt i alle år siden. 

Ellers var det jo som i Rakkestad, vi var med på møter, og ting for ungdommen i menigheten. Idrett og slike ting fikk vi ikke være med på, for det tok tiden fra møtene. Så det var ingen store diskusjoner akkurat når det gjelder det. 

Ble kjent med ungdommene i menigheten, og jeg er heldig og har kontakt med ei av dem også nå. Jeg har nå fylt 15 år, og som andre ungdommer, kikket også jeg på guttene. Men turte ikke vise dem at jeg gjorde det. Skulle ikke gå i samme «fella» en gang til. 😀

 

Meg og venninna mi i februar 1978

 

Men det ble da ting som skjedde etterhvert likevel, men det skal du få vite mer om i et annet kapittel. Kan jo ikke røpe alt med en gang. 😉

Noe som også er et godt minne fra denne tiden er mamma som var hjemmeværende. Hun hadde jo nok å styre med både som forstanderkone, og mamma til 6 i alderen 2 -17 år.  Når vi kom hjem fra skolen på fredag, kom vi til et iskaldt hus, med herlig lukt av hjemmebakt brød. Iskaldt fordi mamma hadde luftet og gjort rent. Men når da lukten av hjemmebakst fylte huset, og varmen kom tilbake var det bare å kose seg.

 

Blide mamma’n min ❤

Fersk brødskive med smør og sukker..mmm…det var bare nydelig! Prøvde det faktisk når jeg bakte brød her om dagen, men smakte ikke så godt som jeg husker, så det skal få være et godt minne 🙂 

Og om kvelden var det bare å krype opp i sofahjørnet med hekletøyet og kikke på tv.  Ja, det har jeg glemt å fortelle om. Vi fikk vår første tv året vi bodde i Rakkestad. Det var jo også synd med tv, men mamma og pappa syntes ikke det var synd. Så derfor ble det tv, og detektimen på fredager. 😉

Som regel dekket vi på bordet i stua med god kveldsmat og ferskt brød også. Veldig koselige og gode minner. Vi var en veldig hjemmekosete familie. Mamma og pappa var fenomenale til å gi oss et varmt, kjærlig og godt hjem uansett hvor vi bodde. Så jeg vil vel si at jeg hadde ikke mitt barndomshjem et spesielt sted, men jeg hadde et godt barndomshjem der vi var. For der mamma og pappa var, der var hjemme! ❤

 

#livetmitt #livet #blogg #hverdagen #trysil #østby #ungdomskolen 

 

Livet mitt – Kapittel 15

Fortsetter der jeg slapp.  Gikk du glipp av forrige kapitell i livet mitt, og de før der, kan du lese dem HER.

Ei av de som leser bloggen min kommenterte at vi som er oppvokst i nærheten av eller innenfor kristne menigheter har fått oppleve å lære at det er mye som er synd. Slik var det dessverre også innenfor pinsemenigheten.

Vi fikk tidlig lære hva som var synd og ikke synd, hva som var lov og ikke lov.

Feks. var det ikke lov til å bruke bukser for jentene. Min mor var oppvokst slik. Heldigvis førte hun ikke akkurat den regelen videre til oss. Vi fikk lov til å bruke bukser, bare ikke når vi var på møter.

Men å bruke saks, eller gjøre håndarbeid på søndag eller røde dager, det var ikke lov. Det var vel noe av det verste for meg, for jeg var veldig glad i håndarbeid, som hekling og brodering. Søndagen ble derfor ofte veldig kjedelig. Men jeg leste mye i stedet, også var det jo alltid møte på kvelden, så det ble et fint avbrekk. Også husker jeg godt den jula jeg fikk pappdukker i julegave. Måtte vente til 3. juledag for å klippe dem ut…det var lenge 😦 Mamma husker ikke dette, men hun syns det er leit nå at jeg ikke fikk lov til det..

Jeg skal ikke skrive så mye om møtene, det var mye bra, men også mye som jeg kunne tenkt meg å slippe å sitte og høre på. Dessverre var det mye lovisk, og regler, og det kunne være vanskelig å klare å følge alt det mennesker har funnet på. De trodde de gjorde riktig, det sto i Bibelen fikk vi høre.

Og ja, det er mye bra som står i Bibelen, men mye av det som står der er mer historiefortellinger, og jeg tror ikke det blir riktig å føre reglene som gjaldt for over 2000 år siden til oss som lever nå. 

Heldigvis kom jeg selv til at mye av det jeg levde innenfor ikke var så bra, og ikke så riktig heller. Ihvertfall ikke for meg. Når jeg flyttet hjemmefra, gjorde jeg håndarbeid på søndag, og brukte saks til og med. Bukser gikk jeg med også på møter om jeg ønsket det. Men det var ikke lett å bryte med alt dette, jeg måtte virkelig «se» at dette var menneskeskapte regler. Ikke noe som har med troen på Jesus å gjøre.

For ikke å snakke om hull i ørene, klippe håret m.m.  Som dere har sett på bilder av meg, så klipper jeg håret og har hull i ørene til og med. Heldigvis har begge mine foreldre med årene sett at dette ikke er synd, og de har forandret seg på mye av dette.  

Noen av dere har sikkert lagt merke til at jeg til og med har tatovering. Fysjamegen! 😉  Jeg skulle nå aldri ha det heller, men så fikk jeg det i gave av ungene mine, og derfor symboliserer sommerfuglene på leggen min, ungene mine som har flydd ut av redet. Er ikke glad i mye tatoveringer, og hadde nok ikke gjort det om jeg ikke hadde fått det i gave, men det ble litt spesielt for meg da. ❤ Du kan lese mer om det HER

 

Ellers så vil jeg si at jeg opplevde også mye positivt innenfor pinsemenigheten, jeg synes bare de har bommet en del på slike ting som jeg nevner over her. Og dette er bare en liten del av det.

Men når det gikk utover mennesker som følte at de ikke var bra nok pga at de ikke fulgte «reglene», da ønsket jeg ikke lenger være en del av det. Hvem er vi til å sette oss til doms over andre?

Nei, kom som du er, du er så veldig, veldig bra nok!  Selv følte jeg alltid at jeg ikke var bra nok, og at jeg måtte gjøre sånn, eller være slik for at Gud skulle elske meg. For noe tull!  

Jeg, og du er skapt i Guds bilde, skulle han ikke da elske oss?

Elsker vi barna våre mindre om de er litt ulydige, eller rampete? Eller ikke gjør akkurat det vi mener?

Nei, det gjør vi ikke. De er våre barn uansett, og kjærligheten overgår alt!

 

Jaja, da ble det en liten «preken» i dag, eller skal jeg si hjertesukk.  Dette var en del av meg i så mange år, så det er godt å ikke være under slike bud og regler ĺenger. Jeg er den jeg er, på godt og vondt! Og respekt for andre mennesker uansett tro og meninger, mener jeg er den viktigste «regelen» vi bør leve under ❤

Og det er mer enn bra nok! 🙂

 

#pinsemenigheten #jesustroende #gud #jesus #møter #lover #regler #lovisk #kjærlighet #blogg #hjertesukk #fri 

Livet mitt – Kapittel 14

Livet mitt

Vi bor fortsatt i Rakkestad, og det var et fint år. Ja, må jo skrive et fint år, for det var så lenge vi ble der. Har du ikke lest de første kapitlene i livet mitt kan du finne dem her Kapittel 1  Kapittel 2  Kapittel 3  Kapittel 4   Kapittel 5   Kapittel 6  Kapittel 7 Kapittel 8   Kapittel 9  Kapittel 10 Kapittel 11   kapittel 12  kapittel 13   Bare en advarsel først: Du bør ha god tid, og lyst til å lese 😉

 

Morfaren min har i over 50 år solgt julehefter. For mange av rakstingene ble det ikke jul før han hadde vært innom. Og når han var alene om å selge akkurat disse juleheftene sier det seg selv at han måtte begynne i november. De første årene syklet han, så ble det moped, før han til slutt tok sertifikat og kjøpte seg bil. 

Dette året skulle jeg og en venninne av meg bli med ham å selge julehefter. Jeg syntes det var artig, og gikk på med friskt mot. Det var nydelig vintervær, og med mørket ute, og lys i alle vinduer ble dette et minne jeg aldri glemmer igjen. Når jeg i desember mnd ser hus med lys i alle rom, vintermørket som har senket seg, ja, da er jeg tilbake til denne kvelden. 

Fikk vel til slutt solgt noen hefter vi også, men det var en liten utfordring; de fleste ville bare kjøpe av morfar. Det ble jo ikke ordentlig jul før han hadde vært innom. Så det ble faktisk med dette året, synd, for morfar begynte jo å bli sliten, og det tok veldig mange timer hver kveld. Vi ville jo gjerne være med han, men det viktigste var å selge, så han måtte bare fortsette selv, til han ikke orket det. Men med over 50 år, så synes jeg han hadde gjort en formidabel innsats. Han tjente jo ikke noe selv, alt gikk til menigheten han var med i. Det står respekt av det. Tror ikke det er så mange som gjør det nå. Det finnes heldigvis noen ildsjeler fortsatt, men lurer litt på om de kommende generasjoner vil være like ivrig på frivillighet. En annen grunn til at det ble med det ene året for min del, var jo også at vi flyttet videre 😉

 

Tenkte å legge med bilder av disse juleheftene, men finner ikke noe av det på nett. Også husker jeg ikke akkurat hva de het heller. Så da får du en blanding av div julehefter i stedet. 

Over til noe helt annet.

Et annet minne fra dette året er personlig. Mora mi var alltid opptatt av å skjerme oss barna for nakenhet og sex. Vi fikk for første gang tv dette året i 1977, og da begynte dette uttrykket å komme; trykk på 16.

Hva det betyr? Jo, det skal jeg fortelle deg. Når det kom noe av sexuell art, eller nakenhet på tv, da sa mamma til pappa, trykk på 16. Nå skal det sies at vi ikke hadde fjernkontroll, så innen han hadde trykket på 16 hadde vi ihvertfall fått se det vi ikke skulle se. 😉 (Du kan tro hun har fått høre det mye i ettertid :D)

Om jeg satt med en bok eller håndarbeid, så ble jo nysgjerrigheten vakt, ikke bare til meg, men også til småsøskna mine. Så hun bidro til at vi fikk sett mer enn hun ønsket vi skulle 🙂

Jeg var jo 14 år, så det burde ikke være så farlig for meg å se litt, men jeg var et veldig lydig barn, også som tenåring.

En kveld jeg satt alene hjemme og så på tv, kom det plutselig en film med Grynet Molvig.            Ja, jeg husker til og med skuespilleren 😉 Husker ikke hva slags film det var, men det jeg husker var at hun plutselig lå helt naken på en seng. Hun var helt alene (så vidt jeg husker) og jeg, så lydig som jeg var (selv om det var litt spennende) jeg slo av tv.

Ja, du leste helt riktig, jeg slo av.  Tenk om mamma hadde fått vite at jeg hadde sett det?  For å si det sånn, hun vet det nå, og hun ler like godt som meg av det. «Slo du av»? sier hun. «Selvfølgelig», svarer jeg, «du hadde jo sagt at jeg ikke fikk lov til å se på det.»

Så å være lydig er fint det, men alt med måte tenker jeg. 🙂

Er ikke så lydig nå lenger 😉

Slik ser Grynet Molvig ut med klær på 😀

Fortsettelse på livet mitt følger… 🙂

 

 

#livet #livetmitt #personlig #julehefter #morfar #grynetmolvig #naken #tv #hverdagen

 

 

 

Livet mitt – Kapittel 13

Livet mitt

Fortsetter like godt ganske raskt i dag. Kom du inn i livet mitt nå, så kan du lese de forrige kapitlene HER

De første kapitlene HER og HER 

Fra historien om min dåpsdag, skal jeg nå over til en leir jeg var med på som 14-åring.

Har vært på leir som barn, men første gang som tenåring. Min onkel var en av lederne, og om det var positivt eller ikke, det skal du få høre litt mer om. 😉

Vet ikke om du har vært på leir, men det er sikkert mange slag av type leir. Dette var en såkalt «kristen» leir under pinsemenigheten, og det var alltid spennende å se hvem som var der. Om jeg ble kjent med de andre og om jeg ville ha det fint.

Jeg slet litt i ungdommen med å bli kjent med andre ungdommer. Tror kanskje det kom av at tiden i Sør-Amerika da vi var bare en liten gjeng med unger i alle aldre, og jeg var uvant med Norge og mange ungdommer på et sted.

Jeg var der sammen med eldste søstra mi, og tanta mi, men de hadde jo ikke lyst til å være med meg hele tiden. Og det var vel like greit.

Nå er det jo ikke bare jenter på slike leire, så det var noen kjekke gutter der også 😉  Ja, du lese riktig; kjekke gutter! 😀

Det var spesielt en jeg så litt mer på. Jeg turte jo ikke snakke med han, så det ble bare litt ekstra lange blikk. Tenkte jo ikke at han skulle gjøre noe med det. Var bare spennende å kjenne på slike følelser, det å synes en ung gutt var kjekk. 😉

Hadde jo aldri hatt noen kjæreste, herlighet, jeg var da bare 14, men hadde nok sett litt på guttene på internatskolen også. Var jo noen kjekke der også (les  en kjekk) men han så aldri til min kant. De som så til min kant den tiden, da jeg var 12-13 år de viste sin interesse ved å erte meg og plage meg. Hva slags flørting er det da? 😉 Så de likte jeg absolutt ikke. Ble så sint en gang at jeg slo gitaren min i hodet på den ene gutten, og kassa sprakk gitt. Kan tro jeg angret på akkurat det. Ikke fordi han fikk vondt i hodet, men fordi gitaren min fikk varig mén. 😀

Vel, tilbake til leiren. Den var på et sted som het Nylænne i Stjørdal. Der var det altså en kjekk trønder, (Rødme, rødme….) dessverre ikke han jeg er gift med nå, men det viser jo bare at jeg synes trøndere er kjekke 😉     

Etter en tid med å bare se, så ba han meg sette meg ved siden av ham på en stubbe oppi skogkanten. Vi kunne sees fra husene, men det var jo greit. Snakke litt kunne vi jo. Men så gikk jammen meg denne trønderen rett på sak. ( De har jo en tendens til å gjøre det) Også spurte han om jeg mente noe med blikka jeg sendte ham. …(rødme, rødme igjen og igjen. ;))

Pila viser sånn ca hvor stubben var 🙂

Jeg måtte jo til slutt svare, og så sa jeg: Ja, jo, jeg mente vel det.  Husker ikke om vi snakket så mye mer, jeg var så flau så jeg ville bare gå. Tror jeg gjorde det ganske raskt etter en liten stotrende samtale.

Så skulle jeg vaske litt klær, men gikk ut en tur først. Da kom denne kjekke gutten bort til meg igjen, og spurte om vi skulle gå tur. Det turte jeg ikke altså…hjelpes meg. Alle kunne jo se det, onkelen min også. Huffamegen. Så jeg unnskyldte meg med at jeg måtte vaske klær først.  Og tror du ikke han spurte om jeg kunne vaske skjorta hans også. Kunne jo ikke si nei, hadde ikke lært meg ordet nei enda nemlig.

Så jeg vasket skjorta hans jeg, men så fikk jeg et dilemma; Hvor skal jeg henge skjorte til tørk da? Joda, jeg valgte et stede som ikke syntes så godt…inne…jeg hang den på utsiden av badevinduet. For der syntes den jo ikke i det hele tatt…

Gjett om dette ble oppdaget da! 😀  Men det visste ikke jeg før siste kvelden.

Nå ble det til at vi gikk en tur til slutt. Også tok han hånda mi også, men slapp den når vi kom til husa igjen da. Den vi traff når vi kom tilbake var selvfølgelig onkelen min, og han er ikke en som ikke lar seg merke med noe, nei, han elsker å erte litt, og få en stakkar til å rødme. Ihvertfall følte jeg det sånn. Så vi var liksom sammen den kjekke gutten og jeg da.

Siste kvelden hadde noen diktet sang, og der hadde de vært så snille å ta med vasking og tørking av skjorta. Gjett hvem som forsvant ut av rommet da?

Jaja, jeg overlevde, vi var kjærester, og skrev brev til hverandre en liten stund. Vi bodde jo langt fra hverandre. Etter en kort stund fikk jeg et brev hvor han gjorde slutt. Han hadde truffet en annen. 

Som 14 åring var jo dette veldig hardt å få vite gjennom brev, og jeg satt foran ovnen og brant alle brevene. Dumt, hadde jo vært artig å lest dem nå 😉  Har nemlig nå nettopp fått tilbake brev jeg skrev som barn fra 6-12 år, og jeg lo så jeg gråt over hvordan jeg skrev. Det skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.

Vel, jeg kom nå relativt raskt over denne kjekke gutten, så det var vel slik det er i den alderen. Man forelsker seg lett, også går det heldigvis fort over. 

Artig minne er det nå, og en del av livet mitt. 🙂

 

Meg som 14 åring

 

 

 

 

#kjæreste #flau #blikk #hverdagen #ungdom #14 #leir #brudd #tur #skjorte #trønder #ungdom #forelsket

Livet mitt – Kapittel 12

Livet mitt

Livet fortsetter og fortsetter. Om man noen ganger føler at det står litt på vent, så ser man at det allikevel fortsetter. Og dermed er det på tide å skrive neste kapittel i serien om livet mitt.  Om du ikke har fått med deg de forrige kapitlene, kan du lese dem HER  KAPITTEL 11

Fortsetter der jeg slapp, i Rakkestad. Der gikk jeg som sagt i 8. klasse og mange av de jeg ble kjent med da, er nå mine venner på facebook. Ettersom jeg kom tilbake til Rakkestad senere, traff jeg mange av dem igjen, og det er veldig koselig å ha litt kontakt.

Vi var med i menigheten i Rakkestad, og som 14 åring valgte jeg å la meg døpe. I pinsemenigheten praktiseres voksendåp, og derfor var det et naturlig valg for meg. 

Ettersom min morfar var ledende eldste, var det han som sto for dåpen. Nå var det ingen stor og god opplevelse akkurat selve dåpen, for jeg var litt uheldig og sto for nærme kanten. Dermed smalt hodet i kanten, og det førte til at jeg fikk vann i nesa, og slukte masse vann, og hodepine fikk jeg også. 

Så da jeg kom bak forhenget og skulle skifte var jeg bare lei meg, og gråt. Men døpt ble jeg! 🙂

 

Var så «heldig» at faren min sto og filma alt sammen, så da har jeg bilder av hodepina mi også 😉 Du kan tro morfar var lei seg etterpå 🙂

 

 

 

 

Man kan si mye om pinsemenigheten, men den debatten skal jeg ikke begi meg inn på her.

Jeg vokste opp innenfor disse kretsene, og med foreldre som var evangelister og misjonærer, ble det naturlig for meg også å velge denne veien. Som troende, …altså jeg tror på Jesus og det har jeg med meg også nå, selv om det er lenge siden jeg meldte meg ut av pinsemenigheten. Jeg har vært i forskjellige menigheter, og opplevd mye både på godt og mindre godt. Har tatt mine valg, både bra og mindre bra valg.

Nå er jeg ikke engasjert på samme måte, men like troende. Ettersom dette har vært, og er en del av mitt liv, ønsket jeg å skrive litt om det også på historien om livet mitt. Det er ikke alt jeg er glad for å ha vært med på, og jeg er glad for at det er mulig å se ting på annet vis etterhvert, uten å hverken dømme andre eller gå på kompromiss med seg selv.

For meg er livet med Jesus av bare nåde. Jeg kan ikke gjøre hverken fra eller til for å være en troende, jeg er meg, og skapt i Guds bilde. 

Den eneste veien til Gud er gjennom Jesus, da hjelper det ikke hvor mye godt jeg tror jeg må gjøre.  Jeg er godtatt og god nok akkurat slik jeg er, og det er også du!  

Vel, det var den eneste forkynnelsen du får av meg i dag. Ikke fordi jeg skammer meg over evangeliet, men fordi bloggen min ikke skal være evangeliserende. Den skal være bare meg og livet mitt sånn til hverdags. 🙂

 

#livet #livetmitt #hverdagen #dåp #voksendåp #blogg #personlig

 

Livet mitt – Kapittel 11

Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet et kapittel i livet mitt her på bloggen.

Hvis du ikke har fått med deg de forrige innleggene, kan du finne dem HER.

   Kapittel 1  Kapittel 2  Kapittel 3  Kapittel 4   Kapittel 5   Kapittel 6  Kapittel 7 Kapittel 8   Kapittel 9  Kapittel 10

 

Jeg avsluttet kapittel 10 med at vi var kommet tilbake til Norge, etter 3 år i Sør-Amerika.

Vi bodde litt hos mine besteforeldre til vi flyttet til et hus vi fikk leie på en gård på Krosby, i Rakkestad Kommune.

 

Her er vi i hagen til mormor og morfar. Der var søskenbarn med familie også kommet for å ønske oss velkommen hjem. Koselig å se alle igjen.

 

Famillien hadde økt, og vi var nå 6 barn, og 8 personer trengte god plass.  Vi trivdes godt på denne gården, og selv om det var litt langt å gå til skolebussen, så var det ikke noe vi tenkte så mye på. Vi sykla på sommeren, og gikk eller brukte spark på vinteren. Det hendte vi møtte på elgen også, men det gikk heldigvis bra. Stort sett forsvinner jo elgen når den ser folk.

 

Det var godt å komme hjem til Norge igjen, og jeg skulle nå begynne i 8. klasse på ungdomskolen i Rakkestad. Jeg både gledet og gruet meg. Nå var det jo å begynne på nytt igjen, bli kjent med folk og ikke minst bli vant til å gå på «vanlig» skole etter 3 år på internatskole.

Jeg var heldig og skulle begynne første dag etter sommerferien, og det var jeg glad for. Da tenkte jeg at jeg ihvertfall slapp å komme etter alle andre som hadde gått der en stund. De hadde selvfølgelig gått der i 7. klasse, men dette var første dag i 8.

Dagen kom, jeg hadde ikke sovet så veldig mye om nattan, for jeg gruet meg veldig. Skoledagen startet med opprop i skolegården, og jeg sto der og ventet, ventet og ventet. Til slutt var det nesten bare meg igjen, og da måtte jeg gå fram og spørre hvor jeg skulle være. Da var det selvfølgelig skjedd en feil, og jeg sto ikke på lista. Dermed kom jeg etter alle andre likevel.

Listet meg inn, vel jeg prøvde i hvertfall, men det er ikke så lett det når alle andre har satt seg, og det er selveste rektor som følger meg inn. Som dere sikkert kan huske, så var det alltid artig med nye i klassen, og det var ikke noe unntak for meg. De valgte meg til og med til klassekontakt.

Jeg var på et møte, så fant jeg ut at jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre der, hadde jo ikke vært med på dette før. På internatskolen var det jo ganske annerledes forhold enn dette. Så jeg måtte be dem velge noen annen enn meg til klassekontakt 😉 På internatskolen hadde vi vært 2 i klassen, her var vi vel rundt 20 kanskje. Husker ikke helt antall. Men jeg synes det var veldig mange 🙂

Det nå greit likevel Jeg fikk ei venninne, og resten holdt jeg meg unna. Var litt sjenert og sky, så jeg gikk lange buer utenom ungdommene jeg måtte gå forbi for å bytte klasserom. Var en engstelig, og lite inkludert jente, men ble heller ikke ekskludert. Var nok mer jeg som holdt meg litt unna for jeg var redd.

Trivdes allikevel ganske greit, og skoleåret gikk bra.

Hjemme var det plikter med å hjelpe til i huset, passe søsken. Og vi var jo med i menigheten i Rakkestad, så der ble jeg med søster og mor med i musikken når det var møter. Mye jeg kunne skrevet om dette, men det blir ikke i dag.

Det året vi bodde her ble jeg også konfirmert, og feiringen fikk vi ha hos mine besteforeldre. De hadde stor plass. 🙂

 

Her er jeg som konfirmant’

 

Morfar og jeg. Gode minner ❤

 

Som alltid ved slike anledninger var det mye god mat. Mormor, mamma og tanter hjalp til med å lage, og så var det et par fra menigheten som hjalp til på kjøkkenet.

 

Ettersom vi bodde på gård, hadde vi fine muligheter rundt oss til å være ute i friluft. Det var badminton, gjemsel og sisten. Skøytegåing på islagte tjern om vinteren, og flotte bakker å ake i.

Her er jeg til venstre, og Vibeke, søstra mi i full gang med badminton. Litt dårlig kvalitet for bildet er tatt fra film.

 

De som eide huset vi bodde i, bodde rett ved siden av oss, og de var også med i menigheten vi var i. Veldig koselige og snille mennesker, og vi var ofte hos dem på kaffe e.l.

 

De to yngste søskna mine hadde det trygt og godt her. ❤

Skal prøve å fortsette fortellingen min ganske snart, så det ikke går så lenge igjen til neste kapittel. 🙂

 

En liten smakebit på livet mitt igjen…

 

#livetmitt #livet #fortelle #norge #konfirmant #sommer #badminton #krosby #rakkestad #blogg #hverdag #hverdagen #ungdomskole #førstedag #hjemme

 

Livet mitt – Kapittel 10

Da har vi kommet til 1976. En periode på misjonsmarken er over for denne gang, og vi setter kursen mot Norge. Det vil si at vi tar buss til Brasil, og båt fra Santos.

Om du har havnet midt i livet midt først nå, så kan du få med deg de første kapitlene her:     Kapittel 1  Kapittel 2  Kapittel 3  Kapittel 4   Kapittel 5   Kapittel 6  Kapittel 7 Kapittel 8   Kapittel 9  

På vei hjem over Atlanterhavet skal vi denne gangen være med båten Bandeirante. Denne båten tok egentlig ikke passasjerer, men siden pappa og min eldste søster jobbet ombord, fikk vi andre være med også 😉

 

 

 

 

Her er vi på vei ombord

 

Som jeg skrev så jobbet pappa ombord. Da slapp han å betale for billetten, og det samme for søstera mi. Hun jobbet i byssa, og med lugarene. Som misjonærer blir man ikke akkurat så veldig rik, så det å spare penger på billettene var veldig fint. Måtte bare betale for resten av oss 😉 Pappa har jo vært sjømann i mange år, så han var vant til å jobbe på dekk. Turen hjem tok 3 uker, og denne turen var også veldig fin. Det var ikke husker og basseng, men vi fikk vært mye sammen med mannskapet, og vi fikk se film sammen med dem.

Ettersom min eldste søster nå var 17 år, så er jo det som dere sikkert vet en litt «vanskelig» alder. Ihvertfall for foreldrene 🙂  Det var jo unge menn i sjømannskapet også, og mamma sendte meg med søstera mi som anstand ved flere tilfeller. Så jeg sto og beundret solnedgangen for å slippe å liksom være helt tilstede. Tror ikke søstera mi var så glad for det heller. 😉

 

 

Jeg kommer tilbake til Norge som tenåring, 14 år er jeg, og ser fram mot et nytt kapittel i livet mitt 🙂

 

Det som er litt spesielt er at denne båten Banderainte gikk ned i 1978, da den kolliderte med en annen båt Heldigvis gikk det bra med mannskapet, så alle ble berget. Dette var siste gang vi tok båt for å komme til Sør-Amerika.

 

Vi var i land flere steder, blant annet Tenerifé

 

Vi kom også midt i en seilregatta på turen

 

Det har blitt mange timer tilbrakt med å nyte sjøutsikt, og nå nærmer vi oss Norge. Turen inn Oslofjorden tok 5 timer, og det var en opplevelse i strålende solskinn. Vi håpet også at det kom noen for å møte oss. De hadde fått beskjed om dag og tid. Vi hadde jo lengtet etter familien vår i 3 år, så det skulle bli så godt å se dem igjen.

 

Som dere nå kan forstå så er det familien som ventet på oss, som sto på kaia og vinket og tok bilder. Like før båten legger til kai, og vi kan nesten ikke vente.

 

Her kjører vi de siste metrene til mormor og morfar’s hus. Så innmari koselig å være her igjen, hos vår kjære familie. Vi ble veldig godt mottatt som alltid 🙂

 

 

Da er vi endelig hjemme i Norge igjen. Her er huset til mormor og morfar med adresse Fredly 🙂 Som dere så vidt kan skimte, så står døra oppe, og der venter flere som vi ønske oss velkommen hjem. Tar jeg ikke helt feil, så var det nok mye god mat som ventet oss også. 😉

Så inderlig godt å være HJEMME! 🙂

 

#bandeirante #hjem #norge #båt #tenerife #skipsforlis #anstand #blogg #hverdag #hverdagen #atlanterhavet #regatta #sjøen #hjemme #hjem