Livet mitt – Kapittel 2

For et par dager siden hadde jeg et innlegg om livet mitt. Kapittel 1. Her kan du lese dette innlegget.

Tenkte jeg skulle hoppe litt tilbake til tiden i Trollvik igjen, før jeg tar dere med over Atlanteren. Det er en del av det vi opplevde som var veldig tøft for ei lita jenta, og som er noe jeg husker som det var i går.

Sommerferiene var den årstiden som var greiest når det gjaldt å besøke familien på Østlandet, og vi tilbrakte derfor en del av sommeren hos mine besteforeldre i Rakkestad. Det var en lang biltur, men det gikk stort sett greit. Mye venting på ferger, og jeg husker spesielt en tur. Da så vi ferga la ut fra kai, og vi rakk den akkurat ikke.  Kunne vært greit det, men det var bare det at det var siste ferga for kvelden. Og vi var da 3 voksne, og 4 barn som måtte sove i bilen til neste morgen. For meg som var 8-9 år var det som et mareritt. Men det gikk det også som alt annet 🙂

Det jeg skal fortelle nå var en av sommerferiene vi dro sørover mens vi bodde i Nord-Norge.  Mamma hadde pakket alle kofferter, de sto klare med lokket åpent, bare å legge inn siste plaggene før vi skulle dra neste morgen.

Vi hadde besøk av 2 andre ektepar, som skulle reise med fly samme kveld. Vi kom hjem fra møte (som vi jo ofte var på), og når vi gikk opp bakken fra parkeringen der bilen sto, så gikk mamma som vanlig og kikket på huset og vinduene. Plutselig sier hun; Hvem er det som har tatt ned gardinene? Er det Tor tro? Tor var altså en nabo. Men hvorfor han skulle ta ned gardiner for å ha det moro, det forsto jeg ikke helt.

Her er huset vi bodde i

Vi hadde flott utsikt over til Senja

Litt dårlig kvalitet på bildene, men det er pga at de er tatt fra gamle 8 mm filmer 

 

Mamma fikk en litt uggen følelse, og skyndte seg inn. Da hun åpnet døra utbrøt hun: Kjære Gud! Og når mamma sier det, da er det noe fælt som har skjedd. Ihvertfall i hennes øyne. Og denne gangen så var det også det.

Vaskemaskin hadde stått på da vi dro, og det viste seg at den hadde tatt fyr. Men til alt hell var det ingen vinduer åpne, så brannen hadde ikke fått nok oksygen til å ta skikkelig fyr. Det ble bare ulmebrann. Men jeg skal fortelle deg at ulmebrann fører til utrolig  mye sot!

Alt var nedsotet. Klær i koffertene, bilder, vegger, tak..you name it!

Det ble både tårer og mye andre følelser. Gjestene våre skulle jo også reise, og heldigvis hadde de lukket igjen sine kofferter. Så denne kvelden ble det litt mye styr. De vasket og pakket koffertene sine, mens tårene rant. Pappa kjørte de avgårde for de skulle med fly eller tog

Vi skulle dra på ferie dagen etterpå, og vi gjorde det også. De pakket alt som var nedsotet i svarte søppelsekker, tok det med, låste og dro til Østfold. Hvordan de orket å gjøre det, ja, det vet de nesten ikke selv heller tror jeg.

Uansett, ferien ble bra. Klærne ble vasket hos mine besteforeldre, og ihvertfall vi ungene tenkte ikke så mye på dette da. Mamma slet nok litt, men hun sa ikke så mye om det til oss ungene som jeg kan huske.

Etter noen uker i Østfold bar det så i vei nordover igjen. Det var nok ikke bare med glede, for de visste jo hva som ventet. Et nedsotet hus, som måtte ha skikkelig rundvask.

På vei hjem ble det ikke helt som man skulle ønsket. Det kom en bil over i feil kjørefelt, og den smalt skikkelig inn i vår folkevogn kassebil. De som hørte smellet trodde ikke det var liv igjen i bilen.

 

Slik så bilen ut etter kollisjonen. Vi hadde ikke rukket å ha den så lenge.

 

På denne turen hadde vi også med oss ei eldre dame, og hun hadde med masse jordbær og annet. Vi ungene og denne dama satt bak i bilen, og det gikk stort sett bra med oss. Med mine foreldre derimot var det ikke så bra. Mamma hadde fått skikkelig kutt i hodet, som gikk ned til øyet, og det var ganske mye blod, og det var vanskelig å vite hva som var blod, og hva som var jordbær.

Min eldste søster var 10-11 år,  og min yngste bror var 1 år. Vi fikk vel litt sjokk vi ungene. Jeg husker at jeg besvimte, lillebroren min fikk skrubbsår, og de andre klarte seg fysisk bra.

Mamma snudde seg mot oss for å høre om det hadde gått bra, og da fikk hun klar beskjed av den eldre dama om at hun måtte snu seg. Det var ikke så pent syn akkurat.

Pappa kom med en kommentar som også sitter som spikret hos meg: Jeg tror jeg har brukket benet!  Han satt også fast, så han kom ingen vei. Det kom mange folk til og hjalp oss. Noen tok med seg mamma og pappa i personbil, og de møtte ambulansen på veien.

Vi ungene og den eldre dama fikk overnatte hos folk som bodde i nærheten av der ulykka skjedde. De tok godt vare på oss, men det var ganske traumatisk for oss barna. Det skjedde også andre ting som gjorde det ekstra tøft for oss, men det skal jeg ikke si noe om her. Storesøstra mi og jeg tok oss av de yngste, og vi gjorde så godt vi kunne med å trøste hverandre.

Mamma og pappa ble jo på sykehuset, mamma en uke, og pappa i 6 uker mener jeg det var. Vi fikk i mellomtiden bo hos denne eldra dama, og det var nok ikke lett for hverken henne eller oss. Vi var ihvertfall veldig glade når mamma endelig kom, og vi kunne reise hjem. Pappa skrev brev til oss, og vi har de brevene enda. Sterkt å lese hvor mye han savnet oss, og tenkte på oss da.

Huset vårt var jo ikke akkurat beboelig etter ulmebrannen, og mamma bekymret seg for hvordan hun skulle klare alt dette.

Da vi kom hjem viste det seg at de flotte naboene våre hadde vasket ned hele huset så godt det lot seg gjøre, og vi kunne derfor bo der med en gang. Det var en utrolig jobb de hadde gjort, og mamma og pappa fikk vel aldri takket dem nok!

De hadde jo hørt om ulykken, og da ønsket de å hjelpe oss.

Tenk å ha slike naboer! ❤

 

 

Den sommeren glemte vel aldri noen av oss.

 

Pappa slet veldig med benet en lang periode. Det ble betennelser og det ville ikke gro. Han innså til slutt at kanskje det hadde noe å gjøre med at han ikke var så villig til å dra til Sør-Amerika. Han vegret seg en del, fortalte han i ettertid.

Så bestemte han seg for at: greit vi skal dra! Han fortalte at han sa dette til Gud. Og når han hadde sagt disse ordene, gikk det ikke lang tid før  betennelsen ble borte, og såret grodde. Om det var tilfelle, eller tilfeldig? Det er ikke opp til meg å uttale meg om, men jeg har min tro! 🙂

Fortsettelse følger…..

 

 

#sommer #sommerferie #ulmebrann #blogg #tro #Gud #bilulykke #østfold #rakkestad #besteforeldre #ferie #naboer

14 kommentarer om “Livet mitt – Kapittel 2

  1. skulle nesten tro att jeg sitter og leser en bok,og så er dette ditt liv,utrolig ,en blanding av godt og vondt,noen passet på dere da bilen krasjet det tror jeg,og så snille naboer,det er helt sikkert en grunn for att noen sier att dei nordnorske menneskene er spesielt omgjenglige og sosiale,dei tar vare på hverandre og det sier jo litt det dere opplevde i din barndom

    Liker

    1. fruensvilje.blogg .no: Ja, nordlendinger er hjelpsomme og gjestfrie folk. 🙂 Kunne nok skrevet en bok av vår families liv ja. Det har bydd på litt av hvert. Takk for fin tilbakemelding! 🙂

      Liker

  2. Ja,her kom det mange tanker. Lurt å skrive ned en del om livet sitt. Da får man satt ord tankene sine. Jammen godt det gikk bra med dere alle og at naboene stilte opp. Godt med gode naboer, vi er også heldige med de vi har. Artig å lese om livet, og det blir som en bok for oss ja. Gleder meg til fortsettelsen! 🙂

    Liker

    1. natheless: Det er mange tanker og minner oppi dette hodet mitt, og det er godt å få skrevet det ned. Også greit å vite at andre leser det, for det blir litt lettere å skrive da. 🙂 Vi hadde kjempegode naboer, og mamma har vært utrolig flink til å holde kontakten via brev, jul og påskekort. 🙂

      Liker

  3. Så forferdelig! For en opplevelse! Virkelig noe som fester seg dette ja…uff…Men bra det gikk såpass bra ed dere…:-) Ha en riktig god kveld!

    Liker

    1. Toini: Takk, det samme ønsker jeg deg. 🙂 Ja, det var ingen god opplevelse, men det gikk tross alt bra. Pappa har fortsatt stålplate i leggen, og mamma klør i arret i hodet. 😉 Ellers bra 😀

      Liker

  4. Så spennende og fascinerende lesing 🙂 Er dere misjonær-familie? 🙂 I og med dere skulle til Sør-Amerika og far hørte på kallet………….. 🙂
    Rørende å lese om huset og ulykken med bil, om mennesker som hjelper. Gode mennesker. Dette er opplevelser som sitter livet ut, forstår jeg godt.
    Du forteller godt og jeg så for meg hendelsene. Dere reiste langt – fra nord til sør 🙂

    Liker

    1. Etdiktomdagen: Ja, vi er misjonærfamilie. Det er et tilbakelagt stadie nå som mine foreldre er ute av stand til å reise mer, og vi barna har ikke fått samme kallet. 🙂 Ihvertfall ikke til et annet land.
      Vi har reist mye, og langt! 😉

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..