Livet mitt – Kapittel 10

Da har vi kommet til 1976. En periode på misjonsmarken er over for denne gang, og vi setter kursen mot Norge. Det vil si at vi tar buss til Brasil, og båt fra Santos.

Om du har havnet midt i livet midt først nå, så kan du få med deg de første kapitlene her:     Kapittel 1  Kapittel 2  Kapittel 3  Kapittel 4   Kapittel 5   Kapittel 6  Kapittel 7 Kapittel 8   Kapittel 9  

På vei hjem over Atlanterhavet skal vi denne gangen være med båten Bandeirante. Denne båten tok egentlig ikke passasjerer, men siden pappa og min eldste søster jobbet ombord, fikk vi andre være med også 😉

 

 

 

 

Her er vi på vei ombord

 

Som jeg skrev så jobbet pappa ombord. Da slapp han å betale for billetten, og det samme for søstera mi. Hun jobbet i byssa, og med lugarene. Som misjonærer blir man ikke akkurat så veldig rik, så det å spare penger på billettene var veldig fint. Måtte bare betale for resten av oss 😉 Pappa har jo vært sjømann i mange år, så han var vant til å jobbe på dekk. Turen hjem tok 3 uker, og denne turen var også veldig fin. Det var ikke husker og basseng, men vi fikk vært mye sammen med mannskapet, og vi fikk se film sammen med dem.

Ettersom min eldste søster nå var 17 år, så er jo det som dere sikkert vet en litt «vanskelig» alder. Ihvertfall for foreldrene 🙂  Det var jo unge menn i sjømannskapet også, og mamma sendte meg med søstera mi som anstand ved flere tilfeller. Så jeg sto og beundret solnedgangen for å slippe å liksom være helt tilstede. Tror ikke søstera mi var så glad for det heller. 😉

 

 

Jeg kommer tilbake til Norge som tenåring, 14 år er jeg, og ser fram mot et nytt kapittel i livet mitt 🙂

 

Det som er litt spesielt er at denne båten Banderainte gikk ned i 1978, da den kolliderte med en annen båt Heldigvis gikk det bra med mannskapet, så alle ble berget. Dette var siste gang vi tok båt for å komme til Sør-Amerika.

 

Vi var i land flere steder, blant annet Tenerifé

 

Vi kom også midt i en seilregatta på turen

 

Det har blitt mange timer tilbrakt med å nyte sjøutsikt, og nå nærmer vi oss Norge. Turen inn Oslofjorden tok 5 timer, og det var en opplevelse i strålende solskinn. Vi håpet også at det kom noen for å møte oss. De hadde fått beskjed om dag og tid. Vi hadde jo lengtet etter familien vår i 3 år, så det skulle bli så godt å se dem igjen.

 

Som dere nå kan forstå så er det familien som ventet på oss, som sto på kaia og vinket og tok bilder. Like før båten legger til kai, og vi kan nesten ikke vente.

 

Her kjører vi de siste metrene til mormor og morfar’s hus. Så innmari koselig å være her igjen, hos vår kjære familie. Vi ble veldig godt mottatt som alltid 🙂

 

 

Da er vi endelig hjemme i Norge igjen. Her er huset til mormor og morfar med adresse Fredly 🙂 Som dere så vidt kan skimte, så står døra oppe, og der venter flere som vi ønske oss velkommen hjem. Tar jeg ikke helt feil, så var det nok mye god mat som ventet oss også. 😉

Så inderlig godt å være HJEMME! 🙂

 

#bandeirante #hjem #norge #båt #tenerife #skipsforlis #anstand #blogg #hverdag #hverdagen #atlanterhavet #regatta #sjøen #hjemme #hjem

 

8 kommentarer om “Livet mitt – Kapittel 10

    1. frodith: Ja, tenk det måtte jeg være. Ikke uten protester, men så var det nå sånn at man protesterte ikke så veldig overfor mamma 😉
      3 uker gikk fort, vi var 4 uker andre veien, så det gikk raskere hjem. Noe det jo ofte gjør 🙂

      Liker

  1. Må man være anstand, så må man. Men storesøster likte det nok ikke så godt tenker jeg. Rart å komme hjem etter tre år. Livet er jo levd, men på en helt annen måte enn for familie og venner her hjemme. Fint å lese! Ha en finfin dag 🙂

    Liker

    1. natheless: Takk for det. 🙂 Ja, det var rart å komme hjem. Vi hadde jo levd veldig skjermet.
      Storesøster var ikke så glad for anstand nei 😉
      Ønsker deg en fin kveld! 🙂 Klem

      Liker

  2. TEnk..så lenge på en båt..uten den komforten vi er vant til nå…Må ha vært deilig å se hjemmet og alle de man er glad i….koselig lesing! ha en god ny dag!

    Liker

  3. Herlig lesing 🙂
    Og godt å endelig komme hjem ja ❤
    Jeg har sendt link fra innlegget her, til eldste datter til onkel Oddvar og tante FLora. Irene heter hun. Hun og tante Flora skulle lese om turene deres over atlanteren og oppholdet. Tante Flora husker at det var en familie som var stasjonert langt inne i jungelen…. kanskje det var dine foreldre det da? 🙂 De ville lese og se hva du har skrevet 🙂 Ikke alt er bare rosenrødt for misjonærfamilier og deres barn – men det du har fortalt er veldig godt da 🙂

    Liker

    1. Etdiktomdagen: Koselig at du synes det er fint å lese. Artig at du har videreformidlet til Flora. 🙂 De vet nok helt sikkert hvem mine foreldre er. Ønsker deg en fin ettermiddag og kveld! 🙂 Klem

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..